Kompetansemål

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne

• forklare innhaldet i dei fire grunnleggjande vilkåra for å få erstatning og vurdere om vilkåra er oppfylte.

Innhald

Vilkåra

Det er fire vilkår, som alle må vere oppfylte, for at ein skadevaldar skal få erstatningsansvar:

• Ansvarsgrunnlag
• Årsakssamanheng
• Påreknelegheit
• Økonomisk tap

Dei fire erstatningsvilkåra er ikkje lovfesta. Her dominerer rettspraksis framleis som rettskjelde. Det finst visse unntak for bestemte skadesituasjonar og skadevaldarar. Dette gjeld skadar som er påførte av bilar (bilansvarslova, sjå nærmare om dette i neste punkt), luftfartøy (lova om luftfart), skip (sjølova), jernbane (jernbaneansvarslova), petroleumsverksemd (lov om petroleumsverksemd), innehavar av apotek (lova om drift av apotek), atomenergi (lova om atomenergi), vassdrag (vassdragslova), naboar (grannelova), produkt (produktansvarslova, sjå nærmare om dette i neste punkt), dyr (skadeserstatningslova § 1-5), barn, foreldre og arbeidsgivarar (skadeserstatningslova, sjå nærmare om dette i neste punkt).

Meir om ansvarsgrunnlag

Eit ansvarsgrunnlag er ein heimel eller eit rettsleg grunnlag for erstatning. Ansvarsgrunnlaget kan vere

• Lovfesta eller ulovfesta
  Døme: Skadeserstatningslova § 1-1, eller den ulovfesta culparegelen.
• Subjektivt eller objektivt. Det vil seie at det krevst skuld hos skadevaldaren, eller at det blir gitt ansvar utan at skadevaldaren har vist skuld.
  Døme: Det krevst forsett eller aktløyse hos barn, eller foreldra kan få ansvar både der dei har utvist skuld, og der dei ikkje har skuld i sjølve skaden.

Denne tabellen viser ulike ansvarsgrunnlag, knytte til ulike potensielle skadevaldarar:

Meir om årsakssamanheng

Med årsakssamanheng er det meint at det må vere ein kvalifisert samanheng mellom den skadevaldande handlinga og sjølve skaden. Høgsterett har i RT-1992-64 P-Pilledom II uttalt:

Årsakskravet er oppfylt dersom skaden ikkje ville ha skjedd om handlinga var tenkt borte. Handlinga er eit nødvendig vilkår for at skaden kjem. Men ho treng ikkje vere tilstrekkeleg.

Kravet om årsakssamanheng følgjer av ulovfesta rett, men vi ser også kravet formulert i fleire lovreglar. Døme på dette er skadeserstatningslova § 1-1 og «som de volder», produktansvarslova § 2-1 «som hans produkt volder» og bilansvarslova § 4 «gjør».

Årsakssamanhengen mellom handlinga og skaden må vere klar og logisk. Dersom ikkje kravet om årsakssamanheng er oppfylt, blir resultatet at skadevaldaren blir frifunnen for erstatningsansvar. Eit døme på dette er RT-1961-973 Fjellvatndommen: Ein 58 år gammal kunstmålar kolliderte med ein bil mens han sykla. Seks veker seinare døydde kunstmålaren av hjerneslag mens han drog seg over eit fjellvatn på ein flåte. Enkja kravde erstatning av forsikringsselskapet til bilisten for tap av forsørgjar. Ho meinte at årsaka til dødsfallet var ein hjerneskade som mannen pådrog seg ved kollisjonen. Ho fekk ikkje medhald. Fleirtal i Høgsterett fann det ikkje bevist at mannen hadde pådrege seg ein hjerneskade ved kollisjonen. Mindretalet kunne ikkje sjå heilt bort frå dette, men fann det ikkje godt nok bevist at det var årsakssamanheng mellom ein mogleg hjerneskade og dødsfallet.

Det kan vere fleire, samverkande årsaker til ein skade. Kravet til årsakssamanheng er da oppfylt dersom desse er nødvendige for at det blir ein skade. Dei treng altså ikkje vere tilstrekkelege.

I RT-1992-64 P-pilledom II fekk ei kvinne på 23 år hjernetrombose (hjerneslag). Spørsmålet var om ei p-pille (Lyndiol) var årsaka til dette. Høgsterett slo under dissens fast at kravet til årsakssamanheng var oppfylt, og dømde til erstatning på objektivt grunnlag. Fleirtalet i Høgsterett fann det bevist at p-pilla var ei nødvendig årsak til hjerneslaget hos den skadelidde.

Her er utdrag av dei vurderingane fleirtalet hadde av årsakskravet:

• «I den årsakskjede som leder frem til en skade, kan det – når årsakskravet stilles på denne måte – foreligge flere årsaker (…).»
• «Spørsmålet blir etter min mening om bruken av p-pillen Lyndiol var en nødvendig betingelse for at A ble rammet av hjernetrombosen. På bakgrunn av de opplysninger som foreligger og som jeg kommer tilbake til, kan mye tale for at det her foreligger et tilfelle av samvirkende skadeårsaker, hvor flere faktorer har vært nødvendige for skaden. Når jeg i det følgende drøfter om p-pillebruken er en nødvendig betingelse eller årsak til skaden, legger jeg samtidig i uttrykket "nødvendig" at den har vært så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte ansvar til den (…).»
• «Spørsmålet om bruken av p-pillen har vært en nødvendig årsak til A's trombose, må avgjøres ut fra en samlet bedømmelse av bevismaterialet i saken (…).»
• «Det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det. Det betyr at dersom skaden kan være forårsaket av bare én av flere mulige - men hver for seg uavhengige - årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet. I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden (…).»
• «Jeg finner etter dette å måtte legge til grunn at bruk av den type p-piller som A anvendte, medfører - også for unge kvinner - en økt risiko for arterielle tromboser (…) Spørsmålet blir så om p-pillens årsaksevne har realisert seg i dette tilfellet. Det har vært trukket frem en rekke mulige årsaker (…).»
• «Etter en samlet vurdering av det foreliggende materialet er jeg blitt stående ved at det er sannsynlighetsovervekt for at p-pillen var en nødvendig årsak til A's trombose. Det er ikke usannsynlig at et traume eller en infeksjon, som er de alternativene professor Olsson har fremhevet, også har vært medvirkende til trombosen. Det samme kan være tilfellet når det gjelder A’s moderate alkoholkonsum og røkningen. Men mitt standpunkt er altså at p-pillebruken har vært en nødvendig årsak til trombosen, eventuelt sammen med ett eller flere av disse forhold.»

Mindretalet sa dette om årsakskravet:

• «Jeg er således enig i at årsakskravet er oppfylt såfremt p-pillebruken har vært en nødvendig betingelse for at skaden inntrådte, og at det er tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt for at bruken har vært en slik nødvendig betingelse - alene eller i samvirke med andre årsaksfaktorer, slik førstvoterende har presisert dette. I motsetning til ham finner jeg imidlertid ikke at det foreligger tilstrekkelige bevis for å kunne konkludere med sannsynlighetsovervekt for slik årsakssammenheng (…).»
• «Sammenhengen mellom moderne p-piller og hjerneslag er ganske usikker (…).»
• «De sakkyndiges uttalelser om p-pillens skadegjørende evne i relasjon til arterielle tromboser, etterlater hos meg en betydelig tvil. I den utstrekning de sakkyndiges erklæringer kan gi grunnlag for å konkludere med at p-piller gir en økt risiko, må denne anses særdeles liten og nærmest ikke statistisk målbar. Meget tyder på at andre årsaksfaktorer spiller en hovedrolle når arterielle tromboser oppstår. Den usikkerhet som foreligger, må etter min mening få stor betydning når en skal vurdere konkret om A's bruk av p-piller har hatt innvirkning på hennes sykdomsbilde (…).»
• «Som førstvoterende har redegjort for, er det flere mulige årsaker til A's skade. De sakkyndige bedømmer de ulike årsaksfaktorer noe ulikt når det gjelder sannsynligheten for at den enkelte faktor har hatt betydning for skaden. Som aktuelle, mulige, årsaksfaktorer er det foruten p-pillen, pekt på røkning, traume, infeksjon, alkohol og en medfødt misdannelse i nederste del av ryggmargskanalen, omtalt som «spina bifida». Denne misdannelse kan ifølge professor Olsson medføre at hjernestammen er mer ubeskyttet og ømfintlig for traume enn normalt. Det er også redegjort for andre generelle årsaker til hjernetrombose. Høyt blodtrykk, hjertesykdom og ubalanse i koagulasjonssystemet hører til disse (…).»
• «Dette tilsier etter min mening varsomhet med å trekke en slik konklusjon om årsakssammenheng i denne saken som førstvoterende vil gjøre.»

Meir om påreknelegheit

Eit tap må vere pårekneleg. Det vil seie at det må vere mogleg å sjå på førehand konsekvensen av handlinga. Kravet er også formulert som at det må liggje føre ein «nødvendig nærhet i årsaksforholdet».

Kravet om påreknelegheit følgjer, som årsakskravet, av ulovfesta rett. Vi ser at også dette kravet er formulert i fleire lovreglar. Døme på dette er forbrukarkjøpslova § 52: «tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge (…)».

Dersom du utdannar deg til å bli jurist, vil du lære at kravet om påreknelegheit er ein del av kravet til årsakssamanheng. Sjølv om kravet om årsakssamanheng er oppfylt, har Høgsterett sagt at det må setjast ei grense for kva tap som skadevaldaren må dømmast til å erstatte. Dette er også kalla adekvanslæra. Her gjer ein ei risikovurdering av om det er skadevaldaren eller den skadelidde som er nærmast til å bere tapet.

Dette kan det vere lett å avgjere. Dersom to gutar sparkar fotball og ballen knuser eit vindauge, er vindaugsskaden pårekneleg. Men kva dersom ein mann også blir skadd? Og som følgje av skaden ikkje får levert inn lottokupongen sin? Skal den eventuelle gevinsten hans erstattast?

Dersom ikkje kravet om påreknelegheit er oppfylt, blir resultatet at skadevaldaren blir frifunnen for erstatningsansvar. Eit døme på dette er RT-1973-1268 Flymanøverdommen: Under ein militærmanøver kutta eit fly ved aktløyse ein kraftleidning, og svært mange abonnentar på øya Hitra vart utan straum. Det vart også skade på eit anlegg A hadde for oppdrett av regnbogeaure ved at ei elektrisk pumpe vart sett ut av drift. Staten erkjende ansvar for skaden på kraftleidningen, men tok vedgjekk ikkje ansvar for skaden på anlegget til A. Høgsterett kom under dissens (4-1) til at den nødvendige nærleiken i årsaksforholdet ikkje låg føre. Skaden var avleidd og indirekte, og ei risikovurdering måtte føre til at A i denne situasjonen var nærmast til å bere risikoen.

Fleirtalet i Høgsterett uttalte dette:

• «Det synes åpenbart at det under nåtidens tekniske og samfunnsmessige forhold må settes en grense for erstatningspliktens mulige ringvirkninger. Ellers vil en måtte regne med at erstatningsplikten ofte kan komme til å gi seg urimelige, urettferdige og for den enkelte skadevolder helt ruinerende utslag.»
• «De tradisjonelle sentrale vilkår for erstatningsplikt, årsakssammenheng og påregnelighet, må utvilsomt anses fyldestgjort i det foreliggende tilfelle (…). Tvilen i saken knytter seg til kravet om en viss nærhet i årsakssammenheng, uavhengig av den konkrete påregnelighet.»

Mindretallet uttalte:

• «I motsetning til førstvoterende antar jeg at det også foreligger tilstrekkelig nærhet i årsakssammenheng. Med andre ord, jeg anser ikke den oppståtte skade for å være for fjerntliggende og finner ikke at skadenes uberegnelighet eller mulige omfang ved brudd av en høyspentledning bør lede til at erstatningsansvar her avvises. Heller ikke kan jeg finne at en vurdering av hensiktsmessighet og rimelighet generelt bør lede til at risikoen for skader ved uaktsomt voldt strømbrudd bør ligge hos de strømabonnenter som er utsatt for å lide skade, og ikke hos skadevolderen.»
• «Ved vurderingen av hvorvidt ansvaret bør strekkes så langt som til strømabonnenters tap, legger jeg også vekt på at skaden er voldt av et fly. For disse gjelder et objektivt erstatningsansvar for skade på person eller ting utenfor flyet. Normalt skal fly ha en ansvarsforsikring for skader på ting utenfor flyet som går fra 200.000 til 10 millioner kroner, alt etter flyets størrelse. For personskader er forsikringen 10 ganger så stor. Om staten ikke tegner ansvarsforsikring for militærfly, kan det ikke få betydning.»
• «For meg står det som rimelig at flytrafikken bør ha ansvar og bære risiko for tap som oppstår for abonnenter ved ledningsbrudd voldt av fly.»

Av «Flymanøverdommen» kan vi trekkje to slutningar:

• Sjølv om somme tap og skadar er påreknelege, kan erstatning likevel bli nekta dersom den skadelidde burde sørgd for forholdsreglar som kunne hindra skaden eller redusert skadeomfanget.
• Ikkje eingong Høgsterett synest det er lett å avgjere om skaden eller tapet er pårekneleg. Da blir det som vi kallar dissens.

I den gamle dommen RT-1877-828 om student Skridshoels hund vart resultatet full erstatning: Ein student hadde ein hund som han lét gå laus på Karl Johans gate i Oslo. Hunden gjekk til åtak på ein annan hund og knuste under slåstkampen ei kostbar spegelglasrute til kr 158,87. Ei vanleg rute kosta berre ein brøkdel av ei spegelglasrute. Skridshoel vart dømd til å betale full erstatning. Dommen om student Skridshoels hund er eit døme på eit generelt prinsipp i norsk erstatningsrett, prinsippet om full erstatning for alle påreknelege skadar.

Eit mindretal i saka ville gi erstatning avgrensa til verdien av ei vanleg rute. Dette argumentet bygde på ei vurdering av påreknelegheit. Skade utover verdien av ei vanleg rute var upårekneleg, vart det hevda. Eit anna mindretal ville nekte erstatning fordi eigaren av ruta sjølv hadde medverka til skaden ved eigen skuld. Den skadelidde burde teke forholdsreglar og beskytta spegelglasruta si, hevda dei.

Hovudregelen er derfor at den skadelidde skal ha full erstatning. Høgsterett har i RT-2005-65 uttalt dette som at «skadevolderen må godta skadelidte som han er». I unntakstilfelle kan det krevjast at den skadelidde må ta forholdsreglar for å hindre eller avgrense tapet, slik som fleirtalet hevda i Flymanøverdommen, og mindretalet hevda i dommen om student Skridshoels hund.

Meir om økonomisk tap

Det fjerde erstatningsvilkåret er at det ligg føre eit faktisk økonomisk tap. Dette betyr at tapet kan målast i pengar.

For tingskadar er dette kravet lovfesta i skadeserstatningslova § 4-1. For personskadar er dette lovfesta i § 3-1. Frå kravet om økonomisk tap blir det gjort unntak for personskadar. Døme på dette er meinerstatning i § 3-2 og oppreising i § 3-5.