Produktansvaret

Kompetansemål

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne forklare innhaldet i produktansvaret.

Innhald

Det lovfesta objektive erstatningsansvaret for produktskadar
Omsyn bak produktansvaret
Aktuelle reglar i produktansvarslova
P-pilledommane
Lenkjer til sider om farlege produkt

Det lovfesta objektive erstatningsansvaret for produktskadar

Skadevaldar	Ansvarsgrunnlag
Vaksne (over 18 år)	Den ulovfesta culparegelen
Barn	Skadeserstatningslova § 1-1
Foreldre	Skadeserstatningslova § 1-2
Arbeidsgivarar	Skadeserstatningslova § 2-1
Bilar (forsikringsselskapet)	Bilansvarslova § 4
Produkt (produsentar)	Produktansvarslova § 2-1
«Farlege bedrifter»	Det ulovfesta objektive ansvaret

Produsenten har eit lovfesta objektivt erstatningsansvar dersom ein kan påvise at eit produkt har ein sikkerheitsmangel, jf. produktansvarslova § 2-1. Det må vere ein feil ved produktet som gjer det meir farleg for brukaren enn det ein kan vente. Norma er kva ein vanleg brukar vanlegvis må kunne forvente.

Alle verksemder har plikt til å melde frå til myndigheitene dersom dei oppdagar at dei har omsett farlege produkt.

Til toppen

Omsyn bak produktansvaret

Reglane for erstatningsansvar er nokså strenge for ein produsent. Utviklinga av produktansvaret har hatt som formål å få produsentar til å skape betre og sikrare produkt. Av forarbeida går det fram: «Utvalget mener at på produktskadesektoren vil strenge ansvarsregler ha en ikke ubetydelig preventiv effekt. Risikoen for erstatningskrav kan bidra til en høyere kvalitet, bedre informasjon om produktene og bruken av dem, og til at produktene rett og slett ikke blir markedsført.»

Prevensjonsomsynet står sterkt her. Det vil seie at lovgivaren ønskjer å hindre skadar og motivere produsentar til å unngå å gjere skade eller gjere det på nytt.

Til toppen

Aktuelle reglar i produktansvarslova

I tillegg til ansvarsgrunnlaget og innhaldet i produktansvaret i § 2-1 bør du sjå på desse reglane:

§ 1-1 Bruksområdet: Skade som produkt har gjort
§ 1-2 Definisjonar: «Produkt» og «gitt til forbruk»
§ 1-3 Kven som er «produsent»
§ 2-2 Unntak
§ 2-3 Kva for skadar som er omfatta av ansvaret
§ 2-5 Utmåling
§ 2-7 Krav blir forelda etter ein relativ frist på 3 år og etter ein absolutt frist på 10 år.

Til toppen

P-pilledommane

RT – 1974 – 64 P-pilledom I: Produsenten vart frifunnen

I 1974, kom den første p-pilledommen. Dette var før produktskadelova.

Ei kvinne døydde av ein hjartesjukdom etter at ho ei tid hadde teke p-pilla Anovlar, og enkjemannen kravde erstatning for tap av forsørgjar. Spørsmålet var om produsenten var erstatningsansvarleg, og altså om det var ein nødvendig årsakssamanheng mellom pillebruken og dødsfallet.

Både byretten og lagmannsretten fann at grunnen til at kvinna døydde, antakeleg stod i årsakssamanheng med bruken hennar av Anovlar. Byretten gjekk ut frå at vilkåret om ansvarsgrunnlag på objektivt grunnlag var oppfylt, og tilkjende kr 150 000 i erstatning. Lagmannsretten fann ikkje å kunne statuere ansvar verken på subjektivt eller objektivt grunnlag.

Høgsterett frifann også produsenten, men med den grunngivinga at ein ikkje fann tilstrekkeleg grunnlag for at årsaka til dødsfallet var bruk av Anovlar. Ved avgjerda av årsaksforholdet låg det føre ei rekkje tvilsmoment. Det var usikkert om kvinna hadde brukt p-piller i eit slikt omfang at dei var årsaka til dødsfallet, vidare om dødsfallet skuldast hjarteinfarkt eller myokarditt (kronisk betennelse). Dersom myokarditt var årsaka, var p-pillene utelukka frå årsaksrekkja. Den samla vekta av bevistvilen måtte ein ta med i vurderinga når ein skulle ta standpunkt til om det låg føre årsakssamanheng. Høgsterett tok derfor ikkje stilling til om det låg føre ansvarsgrunnlag.

Høgsterett uttalte om årsakskravet: «I det hele antar jeg at produsenten ikke kan pålegges erstatningsansvar med mindre det etter en samlet vurdering av bevisene, slik de foreligger i saken, kan sies å være en rimelig sannsynlighet eller en rimelig sannsynlighetsovervekt for at fru As død er forårsaket ved bruk av Anovlar.»

RT-1992-64 P-pilledom II: Produsenten vart dømd til å betale erstatning

Så kom P-pilledom II etter at produktansvarslova vart vedteken.

Ei kvinne vart ramma av ein arteriell trombose – hjerneslag – i ei av pulsårene i hjernen. Trombosen førte til svært betydelege lammingar, som mellom anna omfatta alle fire lemmene. Ho mista også taleevna. Ho vart uførepensjonert. Ho kunne bevege hovudet og nakken og kommuniserte ved hjelp av munnpinne og eit bokstavbrett eller ein PC.

Fleirtalet kom til at produsenten var erstatningsansvarleg for skaden på objektivt grunnlag, jf. produktansvarslova § 2-1. Spørsmålet var om bruk av p-pilla Lyndiol var årsak til trombosen.

Under dissens 3-2 fann Høgsterett at det var sannsynsovervekt for at bruk av ei bestemt p-pille hadde vore ei nødvendig årsak til hjernetrombosen til den skadelidde, eventuelt saman med eitt eller fleire andre forhold, men slik at ingen av dei andre moglege årsakene kunne vere dominerande. Dei andre årsaksfaktorane var røyking, alkohol og traume. Men Høgsterett kom til at kvinna ville ikkje ha fått hjerneslag om ho ikkje hadde brukt p-pillene.

Om årsakskravet uttalte Høgsterett:

Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse, og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. I den årsakskjede som leder frem til en skade, kan det - når årsakskravet stilles på denne måte - foreligge flere årsaker og dermed også flere mulige erstatningsbetingende forhold.
Det må være mer sannsynlig at bruken av p-piller har vært en nødvendig årsak til trombosen enn at den ikke har vært det. Det betyr at dersom skaden kan være forårsaket av bare én av flere mulige - men hver for seg uavhengige - årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet. I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden.
Spørsmålet blir så om p-pillens årsaksevne har realisert seg i dette tilfellet. Det har vært trukket frem en rekke mulige årsaker. Det har vært påpekt at A har en medfødt misdannelse som kan disponere for hjerneslag, at visse opplysninger kan tyde på at hun hadde en infeksjon i dagene forut for trombosen, at hun under håndballspill kan ha blitt rammet av et traume, at hun i ca. 5 år hadde røkt en pakke tobakk i uken og at hun hadde nydt alkohol den kvelden hun ble syk. Også muligheten for at det kan foreligge andre årsaker enn de som hittil er kjent, må tas i betraktning. Jeg minner imidlertid om at den erstatningsrettslige problemstilling er om p-pillen har vært en nødvendig årsak til hjernetrombosen. Dette er – som tidligere fremhevet – ikke til hinder for at det også foreligger andre nødvendige årsaksfaktorer.

Til toppen