TEST DEG SELV side 324

Filosofene i opplysningstiden (for eksempel Rousseau, 1712–1778) hadde en teori om samfunnspakten. Det var en teori om at samfunnet var dannet på grunnlag av en kontrakt mellom frie borgere som ville ha slutt på en tilværelse med alles kamp mot alle. De var villige til å gi avkall på en del av sin individuelle frihet for å kunne leve i fred og ro, i samsvar med samfunnspakten. Enkelte individer ville ikke innordne seg samfunnspakten. De ble kriminelle hvis de følte at fordelene av et lovbrudd var større enn de onder som forbrytelsen førte med seg. Straffen for lovbrudd måtte derfor bare være et onde som oppveide det lovbryteren kunne vinne ved lovbruddet, ikke mer. Dette førte til en mer human strafferettspleie. Hevnprinsippet hadde ført til barbariske straffer som lemlestelse og tortur, og det fikk ikke lenger noen logisk plass i teoriene.

Cesare Lombroso (1835–1909) hevdet at forbrytere skilte seg ut fra ikke-kriminelle ved forskjellige fysiske kjennetegn. Selv om disse synspunktene var kjent fra opplysningstiden, ble Lombroso likevel regnet som den første egentlige kriminolog.

Forbrytermennesket kunne gjenkjennes ved tegn på underutvikling av menneskelige egenskaper. Inspirert av Darwins utviklingslære så han forbryterne som individer på et tidligere utviklingstrinn enn vanlige mennesker. De sto apene nærmere. De hadde nedsatt mottakelighet for smerte, var mer impulsive, manglet anger, osv.

På sine eldre dager modifiserte Lombroso sine påstander og teorier. I senere utgaver av boka hans Forbrytermennesket ble det sosiale miljøet inkludert som forklaring på hvorfor noen mennesker ble kriminelle. Han nevnte alkoholmisbruk, fattigdom, dårlige oppvekstforhold – og manglende religiøs påvirkning. Dette er kjente påstander fra moderne kriminologi.

Lombroso og hans elever representerte den italienske skolen i kriminologien, de som la stor vekt på arvebiologi. Senere, rundt år 1900, vokste det fram en opposisjon i Frankrike mot Lombrosos synspunkter, den såkalte franske skole. De så kriminalitet som et resultat av sosiale forhold.

I jakten på en enkel, generell teori om hvorfor noen blir kriminelle, mistet mange forskere troen på at det var mulig å forklare kriminalitet med enkle formler. Det vokste derfor fram en oppfatning om at kriminalitetens årsaker var mange og kompliserte. Unge mennesker ble ikke kriminelle fordi foreldrene var fattige eller hadde dårlig helse. Flere faktorer spilte inn, for eksempel en alkoholisert og arbeidsløs far, en amoralsk mor, manglende skolegang, overbefolket hjem og dårlig nabolag.

Flerfaktorteorien var basert på det enkelte individ. Fattigdom, oppløsning av familieforhold og individets medfødte egenskaper som lav intelligens, psykiske problemer osv. ble nærmest sett på som et virusangrep. Individet ble sykt. Det ble kriminelt.

Flerfaktorteorien dominerte kriminologien helt fram til etter den andre verdenskrigen.

Miljøfaktorene kom mer i fokus og førte til at forklaringene ble løftet mer opp til samfunnsnivå i stedet for individnivå. Sosial gruppetilhørighet utviklet kriminalitet. Lovbryterne levde opp til omgivelsenes forventninger. Hvis du ble født i en mafiaslekt, ville gruppepresset sannsynligvis føre til at også du ble kriminell.

To rapporter fra Det kriminalitetsforebyggende råd i Norge i 1992 og 1995 lister opp en rekke risikofaktorer for kriminell utvikling hos barn og ungdom. Noen av disse er biologiske forklaringer, for eksempel hyperaktivitet (ADHD), søken etter spenning, aggressivitet og impulsivitet. Andre forklaringer blir knyttet til personligheten, for eksempel svake verbale evner, lærevansker, dårlig familietilknytning, dårlig foreldreomsorg og tilsyn. Det konkluderes med at unge lovbrytere er belastet med flere problemer enn andre, for eksempel tilpasningsvansker på skolen og i arbeidslivet.

Det er mulig å gjenkjenne flerfaktorteorien i disse rapportene. Forklaringene på kriminalitet har i de siste årene endret seg i forhold til 1970-årene. Fra å se kriminaliteten som et sosialt problem på samfunnsnivå som skal løses med sosiale tiltak, blir den i stadig større grad på nytt også sett på som et individuelt problem som må løses med kontrolltiltak rettet mot individer og grupper.