TEST DEG SELV side 16

Et rettsspørsmål skiller seg fra andre spørsmål fordi du må bruke rettsregler for å løse dem. Spørsmålet kan dreie seg om hvilke regler som gjelder, og hvilket innhold de har. Vi skiller mellom generelle rettsspørsmål og individuelle rettsspørsmål. (Formuleringene bygger på Torstein Eckhoff: Rettskildelære, Tanum-Norli 1980, side 11.)

Generelle rettsspørsmål er spørsmål om hvilke regler som gjelder i situasjoner som er felles for alle eller en gruppe personer. Spørsmålet kan være mer eller mindre generelt. Et eksempel er hvilke regler som gjelder for ektefellers formuesforhold.

Individuelle rettsspørsmål er spørsmål om hvilke regler vi skal bruke for å løse et konkret tilfelle. Skal du løse et individuelt rettsspørsmål, må du først formulere spørsmålet generelt for å fastlegge innholdet i de reglene du vil bruke. Deretter må du vurdere om det konkrete tilfellet passer til den generelle tolkningen. Dette blir på fagspråket kalt for subsumsjon.

En rettskilde er en kilde der du kan hente argumenter for å løse rettsspørsmål. Rettskildene er juristenes verktøykasse. Juridisk metodelære er læren om hvilke rettskilder som fins, og hvordan de argumentene som kan hentes fra dem, blir vektlagt og avveid mot hverandre. Det er vanlig å dele rettskildene inn i:

• Lovtekster
• Lovforarbeider
• Rettspraksis
• Forvaltningspraksis
• Sedvane
• Juridisk teori
• Reelle hensyn
• Folkerett
• EU/EØS-rett

Lovtekstene er ikke bare lovene slik de er vedtatt av Stortinget. De omfatter også forskrifter som er vedtatt av forvaltningen med hjemmel i lov, for eksempel et skolereglement.

Lovforarbeider består av innstillinger fra komiteer som har utredet behovet for nye lover, regjeringens lovforslag til Stortinget (proposisjoner), innstillinger fra komiteer i Stortinget, og andre dokumenter som skriver seg fra tilblivelsesprosessen. Lovforarbeidene kaster lys over hvorfor loven trengs og hvordan de enkelte paragrafene er å forstå.

Rettspraksis består av dommer fra Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene. Rettspraksis viser hvordan domstolene bruker lovene. Høyesterettsdommene er en svært viktig rettskilde, og enkelte høyesterettsdommer er av så stor betydning at de blir kalt prejudikater, for eksempel Husmordommen (RT-1975–220).

Forvaltningspraksis er den praksis regjeringen og andre forvaltningsorganer bruker når lovene skal settes ut i livet gjennom vedtak, andre beslutninger og vurderinger. En del forvaltningsorganer likner på domstoler, for eksempel Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Sedvane er uskrevne regler som folk bruker fordi de føler seg forpliktet til det. I handelslivet bruker en ofte begrepet kutyme eller handelsbruk om slik praksis. Sedvane kan bli brukt som rettskilde hvis den er blitt brukt konsekvent og regelmessig i lang tid. Et eksempel er en begrenset adgang til avbestilling av hotellrom.

Juridisk teori er rettsoppfatninger som er skrevet eller sagt av jurister i rettsvitenskapelig litteratur.

Reelle hensyn er argumenter som tar hensyn til lovens formål og andre interesser som et rettsspørsmål berører. Slike vurderinger kan bli kalt formålsvurderinger, interesseavveininger eller rimelighetsvurderinger.

EU/EØS-retten består av direktiver om hvilke lover norske myndigheter er forpliktet til å vedta, og hvordan disse lovene er å forstå. Norske lover skal tolkes så langt det er mulig i samsvar med EU/EØS-retten og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av.

Lovtekstene er som regel den viktigste rettskilden.
Grunnloven § 75 bestemmer at det er Stortingets oppgave å gi lover. Lovene blir derfor til i et trinnhøydesystem med Grunnloven på toppen. Grunnloven gir lovgivningsmyndighet til Stortinget. Oppstår det konflikt mellom Grunnloven og andre lover, er det Grunnloven som gjelder.

Forskrifter hører også til rettskilden «lovtekster». Forskrifter er lovtekster som forvaltningen gir med hjemmel i en formell lov. Stortinget har på denne måten delegert lovgivningsmyndighet til forvaltningen. Forskrift om klagerett på karakterer er et eksempel på slike lovtekster.

Trinnhøydeprinsippet rangerer lovtekstene i en sammenhengende hjemmelsrekkefølge. Et skolereglement er bare gyldig hvis innholdet er i samsvar med opplæringslova, som igjen må være vedtatt i samsvar med Grunnloven.

Du må angi lov, paragraf og ofte avsnitt og setning når du bruker en lovbestemmelse. På den måten gjør du resonnementet ditt etterprøvbart. Det vil si at de som hører eller leser din argumentasjon, kan sjekke i loven om det du sier eller skriver, er korrekt.