Øvinger side 22
1.3.1
Begrepene innmark og utmark i friluftsloven § 1 a er språklig sett uklare. Bruker du disse ordene i dagliglivets samtaler uten nærmere forklaring av innholdet, blir du kanskje ikke forstått. I friluftsloven er det knyttet rettsvirkninger til disse begrepene, og da må de tolkes.
Friluftsloven § 1 a er et eksempel på en legaldefinisjon. Det vil si at loven selv gir nærmere forklaring på hvordan begrepene skal forstås. Innmark er nærmere definert som gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått og kulturbeite samt liknende områder. En legaldefinisjon løser tolkningsproblemene et stykke, men kan likevel etterlate nye tolkningsproblemer. Hva menes for eksempel med kulturbeite? For at begrepet kulturbeite ikke skal omfatte alle områder der sau, kyr og andre husdyr beiter, finner vi veiledning i tillegget «liknende område der almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker».
Hva som er «utilbørlig fortrengsel», må også tolkes. Til det trenger du andre rettskilder enn lovteksten, for eksempel lovforarbeider, rettspraksis, sedvane og reelle hensyn der du gjør en skjønnsmessig vurdering av grensen mellom utilbørlig og tilbørlig fortrengsel.
1.3.2
Oppgaven er å tolke begrepet motorvogn i vegtrafikkloven § 1.
Vi kan først gå til lovteksten i vegtrafikkloven § 2(2). Der finner vi en legaldefinisjon på motorvogn. Først defineres kjøretøy: «… innretning som er bestemt til å kjøre på bakken uten skinner.» En berømt beskrivelse er «Skjenelaus kjøyregreie». Motorvogn er kjøretøy som drives med motor. Unntaket for kjøretøy som går på skinner, innebærer at tog og trikk ikke er motorkjøretøy. Vi kan også finne lovtekst i andre lover, for eksempel i bilansvarsloven § 3, som kaster lys over hvordan begrepet er å forstå. Begrepet motorvogn betyr i hovedsak det samme i vegtrafikkloven § 2 og bilansvarsloven.
Forarbeidene til vegtrafikkloven tyder på at begrepet motorvogn skal tolkes vidt (utvidende).
Fra Ot.prp. nr. 23 (1964–65) sakses:
«Med den foreslåtte definisjon og tilknytningen til bilansvarslovas definisjon, er motorvognbegrepet blitt betydelig utvidet i forhold til gjeldende motorvognlov. Det er i seinere år skjedd en rivende teknisk utvikling, og det er kommet i bruk en rekke selvtransporterende arbeidsredskap som i stor utstrekning nyttes på veg. Det gjelder til dels konstruksjoner bygget på vanlig lastebilunderstell og som derfor til dels kan kjøres med forholdsvis stort fart, f.eks. stigebiler, løftekraner og lasteapparater. Likeledes er det i bruk en rekke forskjellige traktorer, hjul- og beltelastere, gaffeltrucker, bulldozere og gravemaskiner, vegarbeidsmaskiner, transporttraller og annet transportutstyr, dels beregnet på intern transport, renholdsmaskiner og rene jordbruksmaskiner. Man har sett det slik at det ikke kan antas å være noen reell grunn til at slike motorvogner og kjøretøyer uten nærmere vurdering skal unntas fra lovens krav.»
Lovgiver har altså sett for seg at motorkjøretøy omfatter løftekraner, lasteapparater, gaffeltrucker, bulldosere og gravemaskiner mv. Det er i forarbeidene også drøftet at barneleker etter omstendighetene kan være kjøretøy. Dette tyder på at begrepet skal tolkes svært utvidende.
Rettspraksis kan også gi argumenter for spørsmålet om du har med en motorvogn å gjøre. I høyesterettsdommen HR-2016-2228-A heter det:
«… tohjulet selvbalanserende kjøretøy – en såkalt Segway. Høyesterett fant det klart at kjøretøyet, som var bestemt til å kjøre på bakken uten skinner, og som ble drevet frem av en elektrisk motor, ble omfattet av motorvogndefinisjonen i vegtrafikkloven § 2 andre ledd.»
I juridisk teori og ved vurdering av reelle hensyn er det vanlig å legge stor vekt på om et motorkjøretøy kan representere en reell fare i trafikken, med sin fart og tyngde. Således vil en traktorliknende gressklipper være et motorkjøretøy, men ikke en elektrisk, selvgående gressklipper som styres av en person som går på bakken.
1.3.3
Ved tolking av ord og uttrykk i en lovtekst starter lovanvenderen (dommer, advokat, offentlig tjenestemann mv.) med vanlig språklig forståelse av begrepet. Den vanlige, språklige forståelsen av ordet «ekteskap» er et samlivsforhold mellom en mann og en kvinne som er stiftet i henhold til ekteskapslovens regler om vigsel. Ordet «ektefelle» er da betegnelsen på en av de to personene i et slikt ekteskap.
Samfunnsforhold og ny lovgivning kan endre hva som er vanlig språklig forståelse. Spørsmålet er om begreper som «ektefelle» og «ekteskap» som juridiske begreper skal tolkes utvidet eller innskrenket i forhold til vanlig språkbruk.
Ofte har loven selv opplysninger som enten definerer begrepet eller bidrar med argumenter til tolkingen. Ekteskapsloven har ingen legaldefinisjon av begrepet «ekteskap», men det fremgår av § 1 at ekteskap kan inngås mellom to personer av motsatt eller samme kjønn. Det betyr at både «ektefelle» og «ekteskap» skal tolkes utvidet i forhold til vanlig språkbruk.
Det er også andre bestemmelser i ekteskapsloven som kan bidra med tolkingsmomenter. Etter § 16(1) er et ekteskap å anse som ikke inngått, og partene i «ekteskapet» er ikke å anse som ektefeller, dersom reglene om framgangsmåten ved vigsel, jf. § 11, jf. § 12, ikke er fulgt. Dette illustrerer at tolking av en lovtekst kan fortone seg som et puslespill der man setter sammen argumenter fra flere steder i loven.
1.3.4
- Spørsmålet er om det er tillatt å drepe mus i skogen.
Utgangspunktet må tas i naturmangfoldloven § 15 som blant annet bestemmer at «uttak av naturlig viltlevende dyr skal følge lov eller vedtak med hjemmel i lov». Det er meg bekjent ingen lov som på generelt grunnlag tillater uttak (dreping) av mus, og det er heller ikke fattet noe vedtak med hjemmel i lov om at mus skal drepes. Musedrap må derfor ha hjemmel i nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven § 17(1) der det blant annet står at «[s]mågnagere […] kan avlives hvis det er nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom». Det forteller oss at det bare er tillatt å drepe mus når det er nødvendig. Det kan for eksempel være nødvendig for å hindre skade på avlinger, matlager, bolig osv. Det må foreligge en form for nødssituasjon. Gjør det ikke det, er musedrap forbudt og kan i prinsippet være straffbart. - Spørsmålet er om det er lovlig å felle ulv.
På samme måte som i spørsmål 1 må det tas utgangspunkt i naturmangfoldloven § 15. Felling av ulv må ha hjemmel i lov eller vedtak med hjemmel i lov. Uten hjemmel er felling av ulv forbudt og straffbart. Felling som ikke har hjemmel i lov eller vedtak, kan derfor bare gjøres med hjemmel i nødvergebestemmelsen i naturmangfoldloven § 17(2). For det første kan ulven drepes hvis det anses påkrevd (nødvendig) for å fjerne en aktuell og betydelig skade på person. En ulv som for eksempel opptrer truende mot et menneske, kan felles. En ulv kan også felles av eieren eller hans representant under direkte angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Den siste setningen reiser behov for presiseringer. Det må foreligge et «direkte angrep». Det er ikke nok at ulven lusker i nærheten, den må ha satt angrepet i gang. Det er bare eieren eller hans representant som kan felle ulven, ikke andre personer. Det er bare de dyrene som er nevnt, som er vernet. Et ulveangrep mot katten gir ikke grunn for felling i nødverge.