Hvilke tre prinsipper bygger avtaleretten på?
Avtaleretten bygger på disse tre grunnleggende prinsippene:
Avtalefrihet
Formfrihet
Avtaler skal holdes
Prinsippene kommer til uttrykk i Kristian V’s Norske Lov i artiklene NL 5-1-1 og 5-1-2. Hvilke formuleringer i bestemmelsene kan knyttes til de tre prinsippene?
Avtalefrihet: NL 5-1-2. Se formuleringene «… andet ved hvad Navn Nævnis kand …» som kommer etter enn oppramsing av nesten alle mulige kategorier av avtaler.
Formfrihet; NL 5-1-1. «Mund» betyr muntlig, «Haand» betyr å avslutte en avtale med håndhilsing (muntlig). «Segl» betyr signatur (skriftlig). Hovedregelen er derfor at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Prinsippet kommer også til uttrykk i NL 5-1-2, se «saasom de indgangne ere».
Avtaler skal holdes. NL 5-1-2, se «… skulle holdis i alle deris Ord og Puncter …»
Gi eksempler på begrensninger i (unntak fra) de tre prinsippene i avtaleretten.
Avtalefriheten begrenses av NL-5-1-2. Avtaler må ikke være «… imod Loven, eller Ærbarhed …» Det betyr at avtaler om å begå ulovlige handlinger ikke er bindende. Forbudet gjelder også avtaler mot ærbarhet, det vil si umoralske handlinger eller avtaler som i for stor grad forplikter den personlige frihet (for eksempel en avtale om å inngå ekteskap (forlovelse)). Avtalefriheten er også begrenset av ufravikelig lovgivning som forbrukerkjøpsloven av 2002 og angrerettloven (2014).
Prinsippet om formfrihet er begrenset av noen lovbestemte krav til skriftlighet. En ektepakt (avtale om formuesforhold mellom ektefeller), eller en arbeidskontrakt, må for eksempel være skriftlig.
Prinsippet om at avtaler skal holdes må tolkes i lys av at avtaler kan kjennes ugyldige. NL 5-1-2 forutsetter at avtaler er gjort frivillig av myndige personer. Avtaler som er kommet til under tvang er ugyldige. Det samme gjelder avtaler unngått av umyndige personer.
