Kompetansemål

Mål for opplæringa er at eleven skal kunne bruke reglane om arbeidsgjevaransvaret.

Innhold

Det lovfestede erstatningsansvaret for arbeidsgivere

En arbeidsgiver er ansvarlig på objektivt grunnlag når en skade er voldt av hans ansatte, og denne har utvist feil eller forsømmelse. Tidligere ble dette ansvaret kalt «husbondansvaret», med hjemmel i NL 3-21-2. I dag er arbeidsgiveransvaret lovfestet i skadeserstatningsloven § 2-1: «Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakerens utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.»

© Getty Images / Peter Carde

Objektivt ansvar for arbeidstakers uforsvarlige handlinger

Objektivt ansvar for arbeidsgiver

Regelen gir en arbeidsgiver ansvar, uavhengig av egen skyld, for skader som en arbeidstaker volder ved uaktsomhet.

Forsettlig eller uaktsomt

Det må påvises skyld hos arbeidstakeren. Her er det en vanlig culpavurdering som gjøres. Momenter her er om arbeidstakeren har handlet forsvarlig, om han/hun har opptrådt slik det er vanlig innenfor sitt yrke, risiko for skade, handlingsalternativer, kunnskap, tidsmomentet.

I RG-1983-264 Plastrivedommen var det en to år gammel gutt som oppholdt seg i en barnehage, som fikk skadet et øye ved at en fire år gammel gutt stakk et brukket skaft fra en plastrive i øyet på ham. De sakkyndige hadde satt den medisinske invaliditet til 24 %. Barnehagens eier ble frifunnet for erstatningskravet, idet lagmannsretten fant at årsaken til ulykken skyldtes en impulshandling fra en gutt som ikke tidligere hadde vist aggressive eller viltre tendenser, og at det ikke var noe å bebreide barnehagens personale.

Det var ikke uaktsomt av en barnehageansatt å ikke stoppe barnet. Om aktsomhetsvurderingen uttalte Lagmannsretten: «… den skade Kenneth ble utsatt for, var resultat av en impulshandling fra en 4 år gammel gutt, som på forhånd ikke hadde vist slike aggressive eller viltre tendenser at det var grunn til å vente en slik handling, selv hos personale som har utdanning for barnehageyrket og lang erfaring med barn. På den annen side foreligger det en permanent risiko for at barn under lek skader hverandre ved slike impulshandlinger. Tilsynet med barna må derfor tilpasses også denne mulighet, men det er praktisk ikke mulig og heller ikke ønskelig å gjennomføre et så grundig tilsyn at et hvert mulig risikomoment fjernes (…) Ved vurderingen av om det på tidspunktet for ulykken var gjennomført et forsvarlig oppsyn fra personalets side, må retten etter vitneførselen legge til grunn at forholdene på uteområdet før ulykken var rolige og under full kontroll. Det gikk ikke for seg noen farlig lek, som det var grunn til å gripe inn overfor. Bortsett fra et par barn som husket sammen med en assistent på baksiden av huset, var det 3–6 barn på forsiden av huset opptatt med sykling og 3 barn på siden av huset, blant dem Kenneth. Under disse omstendigheter kan det ikke karakteriseres som uaktsomt at de to barnehageassistentene som hadde oppsynet med barna på forsiden og ved siden av huset, oppholdt seg utenfor døren til barnehagen ca. 25–30 meter fra Kenneth, så lenge de kunne se ham fra der de oppholdt seg og således kunne gripe inn hvis leken utviklet seg på en farlig måte. Retten må også legge til grunn at de to assistentene hadde sin oppmerksomhet rettet mot de lekende barn og ikke holdt på med uvedkommende ting.»

Innenfor tjenesten

Arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med

Skaden må ha skjedd i tjenesten. Det må være faktisk sammenheng mellom skaden og arbeidsforholdet. Det avgrenses mot skader som ikke står i rimelig sammenheng med arbeidsforholdet. Spørsmålet er hva som er rimelig å regne med i det aktuelle arbeidsforholdet.

Innenfor tjenesten

RT-2000-211 Underslagsdommen: En bankfunksjonær i Den Norske Bank medvirket ved at han hadde sørget for at en overføring på 17 millioner kroner til en privat konto ble utbetalt, til tross for at han visste at bankgiroen var falsk. Høyesterett fant at den skadevoldende handlingen ikke falt utenfor det som var «rimelig å regne med» å kunne forekomme ved bankvirksomhet, jf. skl. § 2-1. (Dommen ble også sammenlignet med RT-1982-1349 Rengjøringsdommen. Her var ikke den skadevoldende handlingen i rimelig forutsigbarhet med deres arbeidsoppgaver.)

Utenfor tjenesten

RT-1959-849 Læreguttdommen: Den 6. desember 1955 skjedde det i Sørkedalsveien ved Oslo en kjøreulykke med personbil A-17093, som tilhørte firmaet Brødrene Brager-Larsen. Ved ulykken ble to personer drept og flere såret, og bilen ble påført skade. Bilen var innsatt til reparasjon i Paul Sandes bilverksted, og den ble ved anledningen kjørt av dennes læregutt Arne Oddvar Johnsen. Høyesterett uttalte: «Jeg legger her avgjørende vekt på at Johnsens kjøring av bilen på gaten utenfor verkstedets område lå helt utenfor hans arbeidsoppgaver ved verkstedet og utenfor det arbeidsområde som lærlinger ved bilverksteder vanligvis har. Etter opplysningene i saken besto hans arbeid i det som er vanlig for nye lærlinger, nemlig å hjelpe til på verkstedet og i det hele tatt å gå verkstedets folk «til hånde». Av og til hadde han etter anmodning fra verkstedets folk flyttet biler inne på verkstedets område når dette var nødvendig for arbeidet; det er opplyst at også dette er i samsvar med en utbredt praksis ved bilverksteder. Derimot hadde han ikke noe med å prøvekjøre bilene eller overhodet kjøre dem utenfor verkstedets område; dette hadde han tvert imot fått pålegg om ikke å gjøre. Den kjøretur ut på gaten som han foretok, og som endte med ulykken, hadde ikke noen tilknytning til den reparasjon som han hadde utført på bilen og skjedde ikke for å prøvekjøre den, men var utelukkende begrunnet i hans lyst til å kjøre en tur.»

Det samme ble resultatet i RT-1982-1349 Rengjøringsdommen. Et rengjøringsselskap, A, hadde inngått avtale om renhold av et varehus. Etter at det var konstatert at noen av vaskehjelpene hadde begått tyverier i arbeidstiden, reiste varehuset erstatningssak mot A, men fikk ikke medhold. Det ble ikke idømt ansvar med hjemmel i skadeserstatningslovens § 2-1 nr. 1. Tyveriene hadde ikke annen sammenheng med arbeidsforholdet enn at dette hadde gitt vaskehjelpene adgang til lokalene. Det gjaldt forsettlige skadegjørende handlinger med sikte på vinning for arbeidstakerne og klart i strid med arbeidsgiverens interesse. Det ble også lagt vekt på at etter partenes avtale hadde varehuset rett til å kontrollere rengjøringspersonalet med sikte på å hindre tyverier.

Hvis en arbeidstaker ved uaktsomhet volder skade under utøvelse av sitt yrke, er skadevolderen selv i utgangspunktet også her ansvarlig overfor skadelidte, jf. den vanlige culpa-regelen og forutsetningsvis skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 2. I praksis er skadelidte bedre tjent med å rette kravet mot hans arbeidsgiver, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.