TEST DEG SELV side 79

Mangelen må ha vært til stede da risikoen gikk over til forbrukeren, jf. forbrukerkjøpsloven § 18. Det vil i de fleste tilfeller si når forbrukeren overtar varen, jf. § 7 sammenholdt med § 14. Å overta varen blir tolket som at varen må bli fysisk overlevert og komme i forbrukerens besittelse.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 18(2) at mangel som viser seg innen seks måneder etter overleveringen (risikoovergangen), skal formodes å ha vært til stede ved risikoens overgang. Det ligger i dette at produktet allerede fra begynnelsen av må ha hatt en svekkelse som seinere utvikler seg og materialiserer seg som en mangel. I privatkjøp og næringskjøp blir slike spørsmål regulert av kjøpsloven av 1988 § 18, og den har ingen seksmånedersregel. I slike tilfeller må det sannsynliggjøres at mangler som viser seg etter risikoens overgang, virkelig var til stede fra begynnelsen av.

Det følger av forbrukerkjøpsloven § 15(1) at varen skal være i samsvar med kravene til art, mengde, kvalitet, andre egenskaper og innpakning som følger av avtalen. Er ett eller flere av disse kravene ikke oppfylt, har varen en mangel i henhold til § 16(1) bokstav a.

Det er varens tilstand i forhold til hva som er avtalt, som avgjør. Er hesten kjøpt for å bli slaktet og brukt som råvare til pølse, er det ikke en mangel at hesten var halt eller ubrukelig til å kjøre med kjerre. Det må i slike tilfeller gå fram av avtaleteksten hva hesten skal brukes til. Er en dress bestilt i størrelse 50, er det en mangel hvis dressen viser seg å være størrelse 48. Står det i avtalen at bilen skal ha kilometerstand på 50, er det en mangel hvis det viser seg at bilen er kjørt 500 km.

Paragraf 15(2) a: Hvis avtalen ikke sier noe annet, skal en ting passe til formål som tingen vanligvis blir brukt til. En hest blir vanligvis brukt til ridning og kjøring med kjerre. Det vil da være en mangel hvis hesten er ubrukelig til ridning eller kjøring med kjerre. En bil blir vanligvis brukt til kjøring. Bilen har derfor mangel hvis den ikke er kjørbar.

Paragraf 15(2) b>: Tingen har mangel hvis den ikke svarer til det forbrukeren kan forvente med hensyn til holdbarhet og andre egenskaper. Det er særlig pris og alder som er av betydning for vurderingen. Blir en tre år gammel Mercedes solgt for kr 500 000, kan forbrukeren ha en helt annen forventning enn om en 15 år gammel bil blir solgt for kr 30 000. En defekt del kan i ett tilfelle være en mangel, mens den i andre tilfeller kan være en feil som kjøperen må regne med. Denne bestemmelsen i forbrukerkjøpsloven regnes for å være en følge av Videodommen (RT-1998-774) der Høyesterett uttalte at forbrukerne hadde grunn til å forvente at fjernkontrollen til en videomaskin fungerer i minst fire år.

Paragraf 15(2) c: Det er en mangel hvis varen ikke oppfyller et bestemt og kjent formål for selgeren. Kjøperen har for eksempel kjøpt en hund som skal brukes til å trekke pulk. Selv om hunder av og til brukes til dette formålet, er det ikke noe hunder vanligvis brukes til. Viser det seg at hunden er ubrukelig til å trekke pulk, og selgeren var oppmerksom på at forbrukeren hadde dette bestemte formålet med kjøpet, foreligger det mangel.

Forbrukerkjøpsloven § 15(2) bokstav g handler om at varen har en rettsmangel. Det mest praktiske eksempelet er at varen er beheftet med panterett. En bank kan for eksempel ha panterett i bilen inntil den forrige eieren har betalt hele kjøpesummen. Blir bilen solgt før panteheftelsen er slettet, risikerer kjøperen til slutt å måtte betale resten av den tidligere eierens gjeld på bilen.

Anta at en bil er beheftet med en panterett som er sikkerhet for et restkrav på kr 50 000. Hvis bilen selges «fri for heftelser» for kr 100 000 uten at pantet er slettet, får kjøperen en bil med en mangel som det koster kr 50 000 å «reparere».

Paragraf 16(1) b: Regelen handler om opplysningsmangler. Slik mangel foreligger hvis selgeren har forsømt å gi opplysninger om forhold ved tingen og dens bruk, som han kjente til, og som forbrukeren hadde grunn til å regne med å få. Det kreves også at den manglende informasjonen antas å ha innvirket på kjøpet. Spørsmålet dreier seg derfor om selgerens opplysningsplikt.

Opplysningen kan for eksempel dreie seg om tingens levetid, miljøegenskaper og sikkerhetsrisiko. Det vil bero på en konkret vurdering om manglende opplysninger om slike forhold rammes av bestemmelsen. Hvis for eksempel en trampoline utgjør en vesentlig sikkerhetsrisiko for barn under fem år, er det noe en forbruker har grunn til å få vite, og det kan innvirke på hans vilje til å gjennomføre kjøpet.

Paragraf 16(1) c: Også denne regelen handler om opplysningsmangler. I dette tilfellet dreier regelen seg om opplysninger som selgeren faktisk har gitt, for eksempel i annonser eller på emballasjen. Hvis varen ikke svarer til disse opplysningene, har den mangel, med mindre selgeren tydelig har rettet opplysningene før kjøpet, eller hvis opplysningene ikke kan ha innvirket på kjøpet.

Paragraf 16(1) d: Denne regelen handler også om opplysningsmangler. Nå dreier det seg om mangel på nødvendige opplysninger om installering, montering, bruk og stell. Det er for eksempel en klar mangel dersom en vare ikke har fullverdig bruksanvisning på norsk, dersom brukermanual er nødvendig.

Hensynet til risiko for skade på person, eiendom eller tingen selv vil være avgjørende for opplysningsplikten.

Etter forbrukerkjøpsloven § 16(3) kan kjøperen ikke gjøre gjeldende som mangel noe han kjente til eller måtte kjent til ved kjøpet. En synlig bulk i en bruktbil bør oppdages på forhånd, og kan da ikke påberopes som en mangel. Er derimot bilen ny, eller har selgeren uttrykkelig sagt at bilen ikke har bulker, er bulken en mangel.

Er varen solgt «som den er», «som den står», «som forevist» og varen er vesentlig dårligere enn forbrukeren hadde grunn til å regne med, foreligger det likevel mangel etter forbrukerkjøpsloven § 17(1) a. Forbehold av denne typen har til formål å få tingen solgt raskt til en rimelig pris. Bestemmelsen skjerper forbrukerens undersøkelsesplikt etter § 16(3) før kjøpet. Det er likevel grenser for hva slags ansvarsfraskrivelse som er mulig etter denne regelen. Forbrukeren har krav på en viss minstestandard sett i lys av kjøpesummen og forholdene ellers.