TEST DEG SELV side 321

Etter personopplysningsloven § 2 nr. 1 er personopplysninger opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson. Det kan for eksempel være personnummeret, opplysninger om inntekt og formue og om straffbare forhold som en person er dømt for.

Etter personopplysningsloven § 2 nr. 2 er behandling av personopplysninger enhver bruk av personopplysninger. Det kan for eksempel være innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering av personopplysninger.

Følgende prinsipper gjelder:

• Prinsippet om samtykke. Den som er registrert med personopplysninger, må samtykke, med mindre det er bestemt ved lov at det er adgang til å behandle opplysningene eller at behandlingen av enkelte andre grunner anses så nødvendig at samtykke eller lov ikke kreves. Se personopplysningsloven § 8.
• Proporsjonalitetsprinsippet. Behandlingen må stå i rimelig forhold til formålet.
• Prinsippet om et bestemt formål. Behandlingen må ha et saklig formål, jf. § 11.
• Prinsippet om informasjon og innsyn. Se §§ 18 og 19.
• Prinsippet om særlig sterkt vern mot behandling av sensitive opplysninger. Sensitive opplysninger er definert i § 2 nr. 8. (rase, etnisk bakgrunn, politisk holdning, religiøs oppfatning, straffbare forhold, helseforhold, seksuelle forhold). Vilkår for behandling av slike opplysninger går fram av § 9. Det kreves samtykke, hjemmel i lov, eller at behandlingen er spesielt nødvendig.

Spørsmålet om personopplysninger kan behandles uten samtykke fra den registrerte, er avhengig av en avveining av samfunnsinteresser mot personverninteresser. Ofte er slik behandling en forutsetning for at forvaltningen kan utøve sin myndighet. Skatteetaten må for eksempel kunne behandle en rekke opplysninger uten å innhente samtykke for å kunne fungere effektivt. Et annet eksempel er at det ved tilsetting i bestemte stillinger kan kreves innsyn i strafferegisteret, se § 10.