3.4 Ugyldige avtaler

1. Hvilke forhold ved partene kan føre til ugyldig avtale?

   Samfunnet stiller visse krav til de personer som inngår avtaler. Hovedregelen er at en person må være myndig for å kunne binde seg til en avtale, jf. vergemålsloven av 2010 § 8 og § 9. For mindreårige – personer under 18 år, er det gjort noen unntak, se vergemålsloven §§ 10-13.

   Voksne personer over 18 år kan i noen tilfeller umyndiggjøres, (umyndiggjørelsesloven av 1898). Det kan for eksempel skje med personer som er psykisk utviklingshemmet eller har vesentlig svekkede intellektuelle funksjoner, for eksempel på grunn av høy alder eller alvorlige rusproblemer. Viser det seg at en av partene i en avtale var umyndiggjort, kan avtalen kreves kjent ugyldig.

   Alvorlig sinnslidende personer som ikke er umyndiggjort, kan foreta rettslige disposisjoner som erklæres ugyldige hvis disposisjonen antas å være påvirket av sykdommen. Hvis en sinnssyk person handler inn forsyninger som han eller hun skal bruke på en ekspedisjon til planeten Mars, blir avtalen kjent ugyldig selv om selgeren ikke forstod at kjøperen var sinnssyk. Dette følger av ulovfestet rett. Hvis selgeren forstod eller burde forstått at kjøperen var sinnssyk, blir avtalen ugyldig etter § 31, § 33 eller § 36.

2. Hvilke forhold ved avtaleinngåelsen kan føre til ugyldig avtale?

   En avtale kan bli ugyldig hvis den er blitt til på grunn av tvang, svik eller andre tilsvarende forhold. Slike forhold blir karakterisert som rettslige mangler ved avtalens tilblivelse. Reglene i avtaleloven §§ 28-33 tar sikte på å beskytte en aktsom, godtroende avtalepart mot uredelighet. Avtaleloven skiller mellom: grov tvang, jf. § 28, mindre grov tvang, jf. § 29, svik, jf. § 30, utnytting, jf. § 31, feilskrift og forvansking, jf. §§ 32 og uredelighet, jf. § 33.

3. Hvilke ulovfestede forhold ved avtaleinngåelsen kan føre til ugyldig avtale?

   Alle tilblivelsesmangler som kan gjøre en avtale ugyldig, står ikke i avtaleloven. Det finnes også slike ugyldighetsgrunner som bygger på rettspraksis. Blant disse finner vi falsk, forfalskning og feilsending.

4. Hva menes med henholdsvis sterke og svake ugyldighetsgrunner?

   Svake ugyldighetsgrunner har som vilkår for ugyldighet at en part forstod eller burde forstått at det forelå en slik ugyldighetsgrunn. Har mottakeren av viljeserklæringen vært i aktsom god tro om ugyldighetsgrunnen, blir avtalen stående som gyldig.

   Loven stiller opp en hovedregel som viser at mangelen må ha vært synbar for mottakeren for at den skal kunne gjøres gjeldende som ugyldighetsgrunn. Mottakeren vet for eksempel at den som ga viljeserklæringen ble truet, lurt, ført bak lyset eller liknende, enten av mottakeren selv eller av andre.

   Sterke ugyldighetsgrunner er grunner som kan gjøre avtalen ugyldig selv om mottakeren av viljeserklæringen var i aktsom god tro. Mottakerens gode tro hjelper ikke, avtalen blir ugyldig.

5. Hvilke ugyldighetsgrunner er svake og hvilke er sterke?

   De fleste tilblivelsesmanglene er svake ugyldighetsgrunner. Dette gjelder mindre grov tvang (§ 29), svik (§ 30), utnyttelse (§ 31), uredelighet (§ 33) og urimelighet (§ 36). Det som kjennetegner disse tilfellene, er at avgiveren av viljeserklæringen har hatt en viss selvstendig vilje til å binde seg. Lovgiveren har derfor valgt å beskytte mottakerens interesse av at avtalen blir bindende.

   Paragraf 28 om grov tvang og § 32 andre og tredje ledd om visse årsaker til feilskrift, er sterke ugyldighetsgrunner. Dette er tilblivelsesmangler der avgiveren av viljeserklæringen ikke har hatt selvstendig vilje til å binde seg. Da må den godtroende mottakerens interesse vike til fordel for avgiverens interesse i å komme seg ut av avtalen.

   Ugyldighetsgrunner som er knyttet til partene, for eksempel umyndighet og sinnssykdom, er sterke ugyldighetsgrunner.