TEST DEG SELV side 145

En instruks (forskrift) er et internt rettsforhold mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen. Instruksen avgrenser den rett som fullmektigen har til å disponere på vegne av fullmaktsgiveren uten at det er synlig i fullmakten. Der for eksempel A gir B fullmakt til å selge en leilighet på hans eller hennes vegne, kan en instruks være en beskjed til fullmektigen om ikke å selge leiligheten for under en million kroner.

Reglene om instruks følger av avtaleloven § 11(1) for stillings-, frasagns-, toleranse og kombinasjonsfullmakter, og § 11(2) for oppdragsfullmakter.

En fullmakt er et rettsforhold mellom fullmaktsgiveren og tredjemann, mens en instruks er et rettsforhold mellom fullmaktsgiveren og fullmektigen. Fullmaktens grense blir bestemt av formuleringer og andre forhold slik disse kommer til syne for tredjemann. Instruksen, som ikke er synbar for tredjemann, har ingen betydning for fullmaktens grenser.

Ved stillingsfullmakt kan det forekomme at arbeidsgiveren har gitt den ansatte instrukser som er mer begrenset enn fullmakten. Et eksempel er en arbeidsgiver som gir sine ekspeditører beskjed om at det ikke skal gis rabatter. Hvis en ekspeditør bryter denne instruksen og gir rabatt, vil avtalen likevel være bindende hvis kunden ikke kjente til rabattforbudet. Dette følger av en antitetisk tolking av § 11(1) som sier at fullmaktsgiveren ikke er bundet hvis tredjepersonen forstod eller burde forstått at instruksen ble brutt. I et slikt tilfelle sier vi at tredjepersonen var i ond tro. Er tredjepersonen derimot i aktsom god tro, spiller bruddet på instruksen ingen rolle. Avtalen binder så lenge den ligger innenfor fullmakten, jf. § 10(1) når tredjemann er i aktsom god tro.

Overfor «ondtroende» tredjemann fører instruksbruddet til at arbeidsgiveren ikke er bundet. Dette følger logisk fra det rettslige utgangspunktet: Arbeidsgiveren blir bundet når tredjemann har grunn til å tro at avtalen er bindende. En tredjemann i ond tro har ingen grunn til å tro at avtalen skal være bindende. Den som forstår at ekspeditøren gir en rabatt han ikke har fått lov til å gi, kan ikke regne med å ha en bindende avtale med forretningen.

Ved frasagnsfullmakt fungerer instruksbrudd på samme måte som ved stillingsfullmakt. Så lenge tredjemann er i aktsom god tro, har han grunn til å tro at fullmaktsgiveren vil binde seg. Da blir avtalen bindende, jf. § 11(1). Hvis tredjepersonen forstod eller burde forstått at en instruks ble brutt, er avtalen ikke bindende for fullmaktsgiveren.

For oppdragsfullmakt er fullmaktens grense og instruksen det samme, slik at fullmektigen ikke er mer legitimert enn det fullmakten faktisk omfatter. Det følger av § 11(2). Brudd på instruksen vil være det samme som brudd på fullmakten. Fullmaktsgiveren blir derfor ikke bundet ved instruksbrudd, selv om tredjepersonen er i aktsom god tro.

Tredjepersonen kan beskytte seg selv mot avtaler som senere viser seg ikke å være bindende, ved å unngå avtaler der fullmektigen ikke har noe som helst ytre bevis på at han har fullmakt. Det er frivillig å gjøre avtaler, og den som inngår avtaler med en person som ikke kan dokumentere sin representasjonsevne, må selv ta risikoen for at avtalen ikke blir bindende. Tredjepersonen kan holde fullmektigen ansvarlig for tap som følge av manglende fullmakt, se svaret på neste spørsmål.

Selv om fullmaktsgiver ikke blir bundet ved overskridelse av fullmaktens grenser fra fullmektigens side, vil tredjemann kunne kreve erstatning fra fullmektigen for økonomisk tap etter avtalelovens § 25: «Fullmektigen «indestaar» for at han eller hun har nødvendig fullmakt». Dette innebærer at fullmektigen har et objektivt ansvar overfor tredjeperson for et økonomisk tap som kan oppstå hvis fullmakten blir brutt. Forutsetningen er at tredjepersonen er i aktsom god tro. Det vil si at tredjepersonen verken visste eller hadde grunn til å tro, at fullmektigen gikk utenfor fullmakten.

Fullmektigen kan få erstatningsansvar overfor fullmaktsgiveren etter den alminnelige skyldregelen (culpa) hvis hun påfører fullmaktsgiveren et økonomisk tap ved å bryte instruksen sin. Grunnlaget for slikt ansvar er nærmere behandlet i kapittel 4 – erstatningsrett.