3.1 Grunnprinsippene

1. Hva mener vi med formfrihet?

   Prinsippet om formfrihet betyr at formen på avtalen ikke er avgjørende for spørsmålet om avtalen er bindende mellom partene. Kortversjonen blir at en muntlig avtale er like bindende som en skriftlig avtale. NL 5-1-1 trekkes ofte fram som «hjemmel» for dette prinsippet, men det er riktigere å si at det gjelder som et generelt prinsipp i kontraktsretten, som blant annet kommer til uttrykk i NL 5-1-1. Ordene «Mund», «Haand» og «Segl» sikter til muntlig, håndtrykk og signatur.

2. Hva er avtalefrihet?

   Prinsippet om avtalefrihet går ut på at alle avtaler er bindende uansett innhold. Prinsippet er et utslag av den handlefriheten som gjelder i et fritt og demokratisk land. Prinsippet kommer til syne i NL 5-1-2 der det listes opp en rekke forhold som det kan inngås avtale om: kjøp, salg, makeskifte (bytte av fast eiendom mot annen fast eiendom), pant, lån, leie, forpliktelser, kausjon (forløfter) og alt annet som ved navn nevnes kan. Det er altså en liste med kategorier av innhold og et tillegg som sier at også alt annet kan bli avtalt.

   Avtalefrihet kan komme i strid med andre viktige hensyn i et samfunn. Det kan være hensynet til lov og orden, hensynet til den personlige integriteten og hensynet til at en avtale blir inngått av likeverdige parter.

   En avtale om å gjøre noe kriminelt, binder ingen. Slik er det også med avtaler som i for stor grad binder den personlige friheten. Prinsippet om avtalefrihet må vike for ekstreme tilfeller av urimelighet som undergraver den alminnelige samfunnsmoral.

   Avtalefriheten er begrenset for å ivareta viktige samfunnshensyn og verne den svake parten i et avtaleforhold. Det er vedtatt mange lovregler som sier at loven ikke kan fravikes ved avtale, jf. forbrukerkjøpsloven av 2002 § 3 og angrerettloven av 2014 § 3.

3. Hva vil det si at avtaler skal holdes?

   Prinsippet om at avtaler skal holdes skal sikre at inngåtte avtaler er til å stole på. En slik tillit har stor betydning for det økonomiske livet og for samfunnet ellers.

   Avtaler som ikke holdes kan tvangsfullbyrdes med myndighetenes hjelp. Hvis en part har forpliktet seg til å betale kr 100 000 og likevel ikke betaler, kan motparten med myndighetens hjelp tvinge ham til å betale. Det kan gjøres ved at myndighetens maktapparat brukes til å beslaglegge noen av hans eiendeler, selge dem og på den måten tvinge fram betaling. Uten en slik makt bak kravet ville prinsippet om at avtaler skal holdes ikke hatt reell betydning. Prinsippet kommer til uttrykk både i NL 5-1-1, jf. formuleringen «pliktig at efterkomme», og i NL 5-1-2, jf. formuleringen «skulle holdis i alle deris Ord og Puncter, saasom de indgangne ere».