3.2.1

Spørsmålet er om selgeren eller forbrukeren hadde risikoen da ulykken skjedde.

Siden dette er et forbrukerkjøp skal spørsmålet løses på grunnlag av forbrukerkjøpslovens regler om risikoovergang, jf. § 14.

Kjøpet er et sendekjøp der det ble avtalt at selgeren skulle ta kontakt med et transportfirma og sørge for frakt fra Kristiansand til Oslo. Etter § 14(4) første setning, er hovedregelen at risikoen går over til forbrukeren når han eller hun får varen i sin besittelse. Unntaksregelen om risikoovergang ved overlevering til fraktfører gjelder bare hvis forbrukeren selv har gitt fraktføreren transportoppdraget. I dette tilfellet var det selgeren og ikke forbrukeren, som ga fraktføreren transportoppdraget. Risikoen skal derfor plasseres i henhold til hovedregelen. Selgeren, Designbo AS hadde derfor risikoen når ulykken skjedde. Forbrukeren, Lars, er ikke forpliktet til å betale kjøpesummen før ny stol blir levert.

Spørsmålet er om det var selgeren eller forbrukeren som hadde risikoen da vinduene ble stjålet.

Kjøpet er et forbrukerkjøp, og spørsmålet skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpslovens regler om risikoens overgang, jf. § 14.

Kjøpet er et hentekjøp. Det skal hentes hos selgeren, og da går risikoen for tap eller skade som skyldes «egenskaper ved tingen selv», over til forbrukeren ved unnlatt henting for ting som er stilt til disposisjon, jf. § 14(1) andre setning. I dette tilfellet ble vinduene stjålet. Risikoen for en slik hending rammes ikke av regelen.

Det er opplyst at vinduene skulle hentes på selgerens lager. Noen vil muligens problematisere om dette er et «annet sted enn hos selgeren». Risikoen i slike tilfeller går over til forbrukeren når leveringstiden er inne og forbrukeren er kjent med at tingen står til hans disposisjon. Lageret kan jo være et annet sted enn i selgerens forretningslokale. Regelen om henting annet sted enn hos selgeren antas å ramme henting på steder som ikke tilhører selgeren, for eksempel når en vare skal hentes på en bensinstasjon, transportterminal eller liknende. Jeg antar derfor at § 14(2) ikke kan anvendes på dette forholdet.

Det er etter dette klart at tyveriet var selgerens risiko. Ida har fortsatt krav på levering av tilsvarende vinduer.

3.2.2

Spørsmålet er om det var selgeren eller forbrukeren som hadde risikoen da vinduene ble stjålet.

Kjøpet er et forbrukerkjøp, og spørsmålet skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpslovens regler om risikoens overgang, jf. § 14.

Kjøpet er et hentekjøp. Det skal hentes hos selgeren, og da går risikoen for tap eller skade som skyldes «egenskaper ved tingen selv», over til forbrukeren ved unnlatt henting for ting som er stilt til disposisjon, jf. § 14(1) andre setning. I dette tilfellet ble vinduene stjålet. Risikoen for en slik hending rammes ikke av regelen.

Det er opplyst at vinduene skulle hentes på selgerens lager. Noen vil muligens problematisere om dette er et «annet sted enn hos selgeren». Risikoen i slike tilfeller går over til forbrukeren når leveringstiden er inne og forbrukeren er kjent med at tingen står til hans disposisjon. Lageret kan jo være et annet sted enn i selgerens forretningslokale. Regelen om henting annet sted enn hos selgeren antas å ramme henting på steder som ikke tilhører selgeren, for eksempel når en vare skal hentes på en bensinstasjon, transportterminal eller liknende. Jeg antar derfor at § 14(2) ikke kan anvendes på dette forholdet.

Det er etter dette klart at tyveriet var selgerens risiko. Ida har fortsatt krav på levering av tilsvarende vinduer.

3.2.3

Spørsmålet er om selgeren eller forbrukeren hadde risikoen for at kaka ble sur og uspiselig.

Kjøpet er et forbrukerkjøp, og tvisten skal løses på grunnlag av forbrukerkjøpslovens regler om risikoovergang, jf. § 14.

Kjøpet er et hentekjøp. Når forbrukeren ikke henter varen som avtalt, er hovedregelen at selgeren fortsatt har risikoen inntil tingen er overtatt av forbrukeren, jf. § 14(1) første setning. Dette tilfellet kan subsumeres under unntaksregelen i § 14(1) andre setning, som sier at forbrukeren likevel har risikoen for tap eller skade som skyldes egenskaper ved tingen selv, for eksempel forråtnelse. Det er nettopp et slikt tap som synes å ha oppstått her.

Det kan problematiseres om hendelsen beror på selgeren, jf. § 13. Risikoreglene gjelder for tap eller skade som følge av hendelse som ikke beror på selgeren. Selgeren har etter forbrukerkjøpsloven § 60 omsorgsplikt for varen. Hvis han kunne unngått tapet ved å sette kaka i et kjøleskap eller fryst den ned, er det han og ikke forbrukeren som har risikoen. Det er derfor forsvarlig å komme til at kaka var selgerens risiko.