Nettressurs for ny utgave av Rettslære (2021) finner du på https://rettslaere.fagbokforlaget.no!

Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Øving 3.4.1–3.4.8

3.4.1

  1. Angrerettloven gjelder ikke. Salget foregår i selgerens faste forretningslokaler, angrerettloven jf. § 1(1).
  2. Angrerettloven gjelder ikke. Kjøpet er ikke et forbrukerkjøp fordi kjøperen ikke er forbruker, jf. forbrukerkjøpsloven § 1, jf. angrerettloven § 5 bokstav a.
  3. Angrerettlov gjelder i utgangspunktet etter § 1, men kjøpet er likevel unntatt lovens virkeområde etter § 2 bokstav g fordi den samlede kontraktssummen er under kr 300.
  4. Angrerettloven gjelder for auksjoner. Angrefristregelen i lovens §§ 20 og 21 er imidlertid unntatt for «offentlige auksjoner», jf. § 22 bokstav l. Bilauksjonen på Økern antas å være en offentlig auksjon, jf. § 5 bokstav h. Det presise svaret er at lovens øvrige regler, for eksempel om opplysningsplikter før avtaleinngåelse (§ 8) gjelder, men ikke de reglene som knytter seg til angrefristen.
  5. Angrerettloven gjelder ikke. Dette er et privatkjøp fordi pølsemaker Jensen ikke opptrer i næringsvirksomhet (som pølsemaker) når han selger sin private personbil, jf. § 1. Ser man det likevel som forbrukerkjøp, vil angrerettloven heller ikke gjelde fordi salget foregår ut fra selgerens faste forretningslokaler.
  6. Angrerettloven gjelder fordi postordresalg er fjernsalg, jf. § 1 og § 5 bokstav b. Siden den samlede kontraktssummen er over kr 300, kommer ikke § 2 bokstav g til anvendelse.
  7. Angrerettloven gjelder fordi telefonsalg er fjernsalg, jf. § 1 og § 5 bokstav b.
  8. Angrerettloven gjelder ikke. Bestilling over telefon uten at det er organisert telefonsalg, er ikke å regne som fjernsalg etter § 5 bokstav b.
  9. Angrerettloven gjelder ikke i dette tilfellet. Loven gjelder i utgangspunktet for utleie av hybel. Dette følger av § 2 bokstav b som uttrykkelig sier at utleie er et unntak fra unntaksregelen, og av § 1 som sier at loven også gjelder salg av tjenester. Men loven gjelder bare salg av tjenester (herav utleie av hybel) når utleieren opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg. Vi antar at Roar som utleier ikke opptrer i næringsvirksomhet. Loven gjelder derfor ikke.

3.4.2

Kjøpet antas å være et forbrukerkjøp som skjer utenfor selgerens faste forretningslokaler. Tvisten skal derfor løses på grunnlag av angrerettloven, jf. § 1.

Ida angrer på kjøpet og vil ha det omgjort.

Ida har angrerett i henhold til §§ 20 og 21. Idas rett til å angre utløper 14 dager etter at hun fikk bøkene i sin besittelse. Det skjedde 1. april. Angremeldingen ble sendt 13. april. Etter § 20(1) andre punktum er angrefristen overholdt når melding er sendt innen fristen.

Ida har derfor overholdt fristen selv om meldingen ble mottatt av selgeren den 15. april. Bevisbyrden for at melding er sendt påhviler forbrukeren, jf. § 20(4). Ida må derfor kunne dokumentere at melding er sendt hvis det skulle oppstå en tvist om sendetidspunktet. Ida bør derfor ta en kopi av det daterte brevet med meldingen. Det beste ville nok vært å informere selgeren med epost eller SMS om at meldingen om bruk av angreretten er sendt.

Forbrukeren trenger ikke begrunne hvorfor hun ønsker å bruke angreretten. Selgerens anførsler om at Ida ikke kunne angre fordi bøkene var feilfrie, har ingen rettslig verdi.

Oppgjøret mellom forbruker og selger skal skje i henhold til § 25. Ida må sende boka til selgeren hvis hun ikke velger å oppsøke selgeren for å tilbakelevere boka. Ida er forpliktet til å betale eventuelle returkostnader, men bare hvis selgeren på forhånd opplyste om dette, jf. § 25(2). Oppgaven forteller oss at alle opplysninger om angreretten er gitt. Vi kan derfor konstatere at Ida må dekke returkostnadene.

3.4.3

Kjøpet er utvilsomt et forbrukerkjøp, men et mer tvilsomt spørsmål er om angrerettloven gjelder. Loven krever at salget foregår utenom faste forretningslokaler, jf. § 1. Spørsmålet er derfor om salg fra trillevogn på toget skal anses som salg fra faste forretningslokaler. Dette er vel en form for salg som folk flest vil karakterisere som omførselssalg der selgeren går rundt og oppsøker den enkelte kunde. Det antas at dette er salg utenom faste forretningslokaler. Tvisten kan derfor løses på grunnlag av angrerettloven.

Spørsmålet om angrerettloven gjelder i et tilfelle som dette, er så tvilsomt at både ja og nei er akseptable konklusjoner. Spørsmålet har så langt jeg har undersøkt, ikke vært oppe til behandling, verken i FKU eller i domstolene. De som mener at angrerettloven ikke gjelder, bør likevel drøfte resten av oppgaven subsidiært.

Maten og brusen

En mulighet er å se maten og brusen som et eget kjøp til kr 90. I så fall er kjøpet unntatt fra angrerettlovens virkeområde etter § 2 bokstav g fordi kontraktssummen er mindre enn kr 300. Mat, brus og bok ble imidlertid kjøpt samtidig innenfor samme kontrakt til en samlet sum på kr 391. Derfor gjelder angrerettloven hele kjøpet.

Angreretten for brus og bagetter går tapt i henhold til § 22. Den mest treffende hjemmel for dette er antakelig § 22 bokstav g som bestemmer at angreretten ikke gjelder ved levering av forseglede varer som av hensyn til helsevern eller hygiene ikke er egnet for retur, og forseglingen er brutt. Brus er forseglet i flaske, og bagetter er som regel forseglet i plastikk. Matvarer egner seg ikke for retur. Ola har derfor ikke angrerett på brusen og bagettene.

Boka

Angrerettloven gjelder, og kjøpet av boka rammes ikke av unntakene i § 22. Ola har derfor den angreretten loven gir. Han fikk verken angreskjema eller opplysning om angreretten i henhold til § 8(1) bokstav h. Ola har derfor angrerett i ett år og 14 dager etter at boka ble mottatt, jf. § 21.

3.4.4

Angrerettloven gjelder både salg av varer og tjenester utenom faste forretningslokaler. Her har det foregått et dørsalg, og det er derfor ikke tvil om at angrerettloven gjelder dette forholdet, jf. § 1. Her er det levert både en vare og en tjeneste.

Angrefristen er 14 dager fra den dagen avtale om tjeneste ble inngått, jf. § 21(1). Dersom opplysninger i henhold til § 8(1) bokstav h ikke er mottatt, er angreretten 12 måneder og 14 dager, men siden Kari angret bare tre dager etter avtaleinngåelsen er hun uansett innenfor angrefristen.

Angreretten kan i prinsippet ha gått tapt etter § 22 bokstav c. Etter denne bestemmelsen går angreretten som hovedregel tapt etter at tjenesten er levert, men bare hvis leveringen skjedde etter forbrukerens uttrykkelige forhåndssamtykke og erkjennelse av at angreretten tapes når tjenesteyteren har oppfylt sine forpliktelser etter avtalen. Oppgaveteksten tyder ikke på at Kari har erkjent noe som helst om tap av angrerett etter at tjenesten er levert. Hun har derfor angreretten i behold.

Det er tydelig at § 22 bokstav c er en streng regel for selgeren som i dette tilfellet må fjerne asfalten for egen regning. Men situasjonen kunne lett vært unngått ved å kreve det forhåndssamtykket og den erkjennelsen av tapt angrerett som loven krever.

Jeg antar at asfaltleggeren blir reddet av angrerettloven § 26(1). Etter denne bestemmelsen «skal forbrukeren betale et beløp som står i forhold til det som er levert frem til det tidspunkt forbrukeren gir melding om bruk av angreretten». Kari ga slik melding etter at hele tjenesten var levert. Det vil innebære at hun må betale for tjenesten.

3.4.5

Angrerettloven

Kjøpet er et forbrukerkjøp gjennomført som fjernsalg etter angrerettloven § 1. Opplysninger i henhold til § 8(1) bokstav h anses gitt. Trine har derfor 14 dagers angrefrist.

Jeg legger til grunn at Trine fikk telefonen i sin besittelse den 26.10. Hun er derfor innenfor angrefristen når hun sendte melding om at hun angret den 7.11.

Spørsmålet blir om angreretten kan ha gått tapt etter regler i § 22. Det har den ikke. Verken § 22 bokstav g eller bokstav j, som begge handler om forseglede varer, gjelder ikke i dette tilfellet. Jeg konstaterer at Trine har sin angrerett i behold og at oppgjøret mellom partene skal skje i henhold til § 25.

Det er vanlig praksis at forbrukeren kan prøve varen før hun bestemmer seg for å benytte angreretten. Det vil si at forseglingen kan brytes og at personlig kode må kunne settes på telefonen uten konsekvenser for angreretten eller for oppgjøret mellom partene. Men tar forbrukeren varen i bruk utover det som er nødvendig for å prøve den, kan selgeren etter § 25(3) kreve erstatning for bruken. Det springende punktet blir derfor om Trine tok telefonen i bruk.

Oppgaven er sparsom med opplysninger om dette. Jeg antar imidlertid at Trine bare har prøvd telefonen, og at hun har krav på hele kjøpesummen tilbake.

Forbrukerkjøpsloven

Oppgaven opplyser om at Kari mente noe var galt med skjermen, men hun har ikke satt fram uttrykkelig krav om heving eller prisavslag. Kjøpet er som tidligere nevnt et forbrukerkjøp, og Kari har alle krav i behold som kan settes fram på grunnlag av forbrukerkjøpsloven. Det som i så fall må vurderes, er om telefonen hadde en mangel i henhold til forbrukerkjøpsloven § 15, jf. § 16, og om vilkårene i § 32 er oppfylt. Oppgaven har ikke nok opplysninger som gir grunn til å drøfte dette nærmere.

En sak som dette har vært oppe i Forbrukerklageutvalget som løste saken på grunnlag av forrige angrerettlov. Denne loven hadde bestemmelser om at angreretten gikk tapt hvis tingen ikke kunne leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde. Denne bestemmelsen ble ikke videreført, men byttet ut med erstatningsregelen i den nye lovens § 25(3). For illustrasjonens skyld settes avgjørelsen fra FKU-2014-298 inn i sin helhet:

FKU-2014-298

I. Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler.

Klageren kjøpte 26.10.2013 en iPhone 5 av innklagde, via internett, for kr 1,-. Telefonen var bundet til innklagdes abonnement Fastpris Medium i 12 måneder à kr 569,- per måned. Det er fremlagt ordrebekreftelse i saken. Klageren har ikke betalt noe til innklagde. Klageren forteller at hun mottok telefonen i begynnelsen av november 2013, og at det da viste seg å være noe galt med pikslene på skjermen. Hun forklarer at hun derfor ønsket å benytte seg av angreretten. Klageren opplyser at hun fylte ut skjema og noterte at telefonen var skadet ved mottak, og returnerte telefonen 07.11.2012.

Angreretten ble avvist 16.11.2012, fordi beskyttelsesfilmen var fjernet, fabrikkprofilen var endret til egen og det var satt personlig kode på telefonen. Telefonen ble returnert til klageren, som lot være å hente den ut. Etter diverse korrespondanse om den personlige koden, som ikke lot seg opplyse korrekt, gjorde klageren gjeldende at telefon var mangelfull. Hun viste til at det var skjermfeil på den allerede ved leveringen, og krevde heving. Innklagde avviste også dette kravet. På denne bakgrunn har klageren nedlagt prinsipal påstand om annullering etter angrerettloven. Subsidiært krever hun heving. Innklagde avviser kravene. Når det gjelder angreretten, forklarer innklagde at den er avvist fordi telefonen var tatt i bruk. De fastholder dette synet, og vist til at klageren har laget sin egen brukerprofil og dermed endret fabrikkinnstillingene, fjernet beskyttelsesfilmen og opprettet personlig låsekode. Sistnevnte har, ifølge innklagde, forhindret deres tilgang til telefonen. Når det gjelder mangelspørsmålet, anfører innklagde at feilen det er snakk om var flimmer/uro i skjermbildet. De understreker at skjermen ikke var knust. Problemet kunne, ifølge innklagde, ikke utredes nærmere fordi klageren ikke husket den personlige låsekoden som var opprettet på telefonen. De fremholder at telefonen kan åpnes ved å koble den til den samme datamaskinen som ble brukt under oppsettet, men at denne befinner seg hos klageren. Innklagde har nedlagt påstand om betaling av kr 6 042,89, samt renter og saksomkostninger. Forbrukertvistutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor. Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse.

II. Sakens gang. Påstand.

Saken ble ved klage av 03.07.2013 brakt inn for Forbrukerrådet, som den 14.08.2013 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved Forbrukerrådets brev av 30.01.2014, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukertvistutvalget er datert 13.02 s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget skjedde ved ekspedisjon av 25.02.2014. Klageren har nedlagt prinsipal påstand om annullering etter angrerettloven. Subsidiært krever hun heving. Innklagde har nedlagt påstand om betaling av kr 6 042,89, samt renter og saksomkostninger. Saken ble lagt frem i Forbrukertvistutvalgets møte den: 31.03.2014.

III. Utvalget ser slik på saken:

Saken omfatter både spørsmål om angrerett og om mangel. Utvalget tar først for seg angrerettsspørsmålet. Angrerett etter fjernsalg av iPhone mellom en forbruker og en næringsdrivende reguleres av angrerettloven av 21.12.2000 nr. 105 (angrl.), jf. lovens § 1. Forbrukeren har rett til å gå fra avtalen (angrerett) ved å gi selgeren melding om dette innen 14 dager etter at varen og angrerettsskjema er mottatt, jf. angrl. § 11 første ledd. Angreretten gjelder ikke dersom varen ikke kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand og mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukerens side, jf. angrl. § 12 første ledd a). Utvalget legger til grunn at klageren har mottatt angrerettsskjema og at fristen på 14 dager er overholdt. Noe annet er ikke anført. Tvisten står om hvorvidt telefonen kan leveres tilbake i tilnærmet samme stand.

Det følger av lovens forarbeider (Ot.prp.nr.36 (1999-2000) s. 68 flg.) og fast praksis i Forbrukertvistutvalget, at en forbruker kan prøve en ting uten at angreretten bortfaller, såfremt bruken er begrenset og aktsom. Det fremgår videre av denne praksis at det at tingen ikke lenger kan selges som ny ikke avskjærer angreretten, da dette er et forhold selgeren må bære risikoen for når man selger varer på en måte som omfattes av angreretten. Det at klageren har laget sin egen brukerprofil, endret fabrikkinnstillingene, fjernet beskyttelsesfilmen og opprettet personlig låsekode medfører, etter utvalgets syn, ikke at telefonen ikke kan tilbakeleveres i tilnærmet samme stand. Den anførte feilen ved skjermen er ikke gjort gjeldende som grunn til å nekte angrerett. Angreretten er således i behold.

Ved bruk av angreretten faller partenes plikt til å oppfylle avtalen bort, jf. angrl. § 14 første ledd. Utvalget forstår det slik at telefonen befinner seg hos innklagde, og at klageren ikke har betalt noe av kjøpesummen. Vedtakets konklusjon går derfor ut på annullering av kjøpsavtalen.

Utvalget går etter dette ikke nærmere inn på mangelspørsmålet som er reist i saken.

IV. KONKLUSJON

Forbrukertvistutvalget fatter slikt

Vedtak:

Avtale av 26.10.2013 om kjøp av iPhone 5 mellom Margrethe Flem og Tele2 Norge AS annulleres. Vedtaket er enstemmig.

3.4.6

Kjøpet er et forbrukerkjøp og et fjernsalg. Tvisten skal løses på grunnlag av angrerettloven, jf. § 1.

Ingen av unntakene i § 2 fra lovens virkeområde er aktuelle. Oppgaven har ikke opplysninger om kjøpesum som kunne reist spørsmål om anvendelse av § 2 bokstav g. Løsningen forutsetter derfor en kjøpesum som er større enn kr 300 inkludert frakt.

Det er opplyst at Marte fikk angreskjema. Selgeren antas derfor å ha overholdt sine plikter i henhold til § 8(1) bokstav h. Marte har derfor en angrefrist på 14 dager regnet fra hun fikk kjolen i sin besittelse, jf. §§ 20 og 21. Det skjedde ved leveringen den 29.09. Hun sendte angreskjema i retur den 02.10., godt innenfor angrefristen.

Spørsmålet blir om angreretten kan ha gått tapt fordi emballasjen ble åpnet. Angrerettloven § 22 har regler om tilfeller der angreretten kan gå tapt. Aktuelt her er § 22 bokstav g som bestemmer at forbrukeren ikke lenger har angrerett hvis hun bryter forsegling av varer som av hensyn til helsevern og hygiene ikke er egnet for retur. Det praktiske eksempelet på denne type varer er undertøy. Hvis kjolen kan regnes som undertøy, vil Martes angrerett være tapt fordi emballasjen er åpnet.

En kjole er etter vanlig språkbruk ikke å regne som undertøy. Det er ikke grunnlag for en så utvidet tolking av undertøy, og det er heller ikke praksis i Forbrukerklageutvalgets avgjørelser som tyder på en så utvidende tolking av begrepet undertøy. I FKU-2011-612 ble det uten videre avvist at en kjole kunne regnes som undertøy. Marte her derfor sin angrerett i behold.

FKU-2011-612 gjengis i sin helhet her. Saken ble avgjort på grunnlag av forrige angrerettlov.

I. Sammendrag av faktiske forhold og partenes anførsler.

Klageren forteller at hun i september 2010 kjøpte en korsettkjole i innklagdes nettbutikk for kr 465,-. Kjøpesummen opplyses betalt.

Klageren opplyser at hun mottok kjolen 29.09.2010. Klageren forteller at kjolen var for liten og ikke i henhold til bildet på nettsidene og at hun derfor ønsket å returnere/bytte den. Hun forklarer at hun ringte innklagde 29.09.2010 og at innklagde godtok retur/bytte av kjolen. Klageren fylte ut det vedlagte angrerettskjemaet og sendte varen i retur. Innklagde bekreftet i e-post av 02.10.2010 at hun hadde mottatt kjolen, men avviste at klageren kunne benytte angreretten da det ikke var gitt melding om dette før kjolen ble returnert.

Innklagde viste også til at det var avtalt bytte til en annen størrelse. Klageren trakk etter dette angrerettsmeldingen, og ønsket ny eller annen vare. Innklagde motsatte seg dette. Da partene ikke kom til enighet viste klageren igjen til angreretten 04.10.2010 og ønsket å benytte seg av denne.

Klageren fastholder sitt krav om annullering etter angrerettloven. Hun forklarer at kjolen ble returnert uprøvd i åpnet, men uskadet emballasje. Klageren opplyser at innklagde har sendt kjolen tilbake til henne. Innklagde avviser kravet under henvisning til at partene hadde en avtale om bytte av varen. Hun forklarer at hun anser denne avtalen som brutt av klageren og derfor har returnert kjolen til klageren.

Videre anfører innklagde at kjolen må anses som undertøy og derfor er unntatt angrerett av hygieniske årsaker. Hun fremholder at klageren har opplyst å ha prøvd kjolen. Forbrukertvistutvalget går i sakssammendraget ikke nærmere inn på partenes anførsler enn det som fremgår ovenfor.

Utvalget har mottatt samtlige saksdokumenter og har satt seg inn i disse.

II. Sakens gang. Påstand.

Saken ble ved klage av 13.10.2010 brakt inn for Forbrukerrådets kontor i Trondheim, som den 20.10.2010 første gang henvendte seg skriftlig til innklagde. Saken ble henlagt som uforlikt ved kontorets brev av 30.03.2011, og klagerens begjæring om innbringelse for Forbrukertvistutvalget er datert 28.04 s.å. og er rettidig. Oversendelse fra Forbrukerrådet til Forbrukertvistutvalget skjedde ved ekspedisjon av 31.05.2011. Klageren har nedlagt påstand om annullering etter angrerettloven. Saken ble lagt frem i Forbrukertvistutvalgets møte den: 06.09.2011

III. Utvalget ser slik på saken:

Saken gjelder tvist om retur av kjole kjøpt ved fjernsalg, og reguleres således av angrerettloven av 21.12.2000 nr. 105 (angrl.), jf. lovens § 1. Innklagde har i utgangspunktet godtatt retur av varen og det er gitt melding om bruk av angreretten innen fristen, jf. angrl. § 11 første ledd. Varen er også returnert til innklagde innen fristen. Innklagde har imidlertid senere valgt å sende den tilbake til klageren og viser for det første til at det var avtalt bytte av varen. Videre viser hun til at kjolen må anses som undertøy og derfor være unntatt angrerett.

Innklagde kan ikke høres med at angreretten er bortfalt som følge av at partene på et tidspunkt hadde avtalt bytte av varen. Det må imidlertid legges til grunn at partene ikke kom til enighet om avtalen. Klageren har således fortsatt mulighet til å gjøre gjeldende angrerett.

Når det gjelder innklagdes anførsel om at kjolen må anses som undertøy og derfor er unntatt angrerett, vil dette bero på en tolkning av angrerettloven § 12 første ledd a) (nåværende lov § 22 bokstav g). Angreretten gjelder ikke dersom varen ikke kan leveres tilbake tilnærmet samme stand og mengde, og beskadigelsen eller forringelsen skyldes uaktsomhet eller manglende omsorg fra forbrukerens side, jf. angrl. § 12 første ledd a). Det er i loven ikke foretatt noen begrensninger i angreretten for varer som av hygieniske årsaker ikke kan selges på nytt.

Lovgiver nevner i forarbeidene som eksempler helsekostprodukter, kosmetikk og medisiner. Det må legges til grunn at også undertøy og undertøyslignende plagg faller innenfor denne varetypen. Dette innebærer at de næringsdrivende selv må bære tapet ved at det returneres produkter som ikke kan selges igjen, jf. Ot.prp.nr.36 (1999- 2000) pkt. 3.16.4.3.

Det foreligger ingen opplysninger om at kjolen for øvrig ikke er i tilnærmet samme stand og mengde. Utvalget er således kommet til at klageren har angreretten i behold. Ved bruk av angreretten skal de mottatte ytelser tilbakeføres, jf. angrl. § 15 første ledd. Kjolen er allerede returnert til innklagde én gang. Innklagde har selv, uten at utvalget kan se at det var nødvendig, sendt kjolen tilbake til klageren. Utvalget finner således at kostnaden ved ny retur til innklagde som ledd i angrerettsoppgjøret må bæres av innklagde, jf. angrl. § 15 første ledd tredje punktum. Da kostnaden per i dag er ukjent kan utvalget ikke ta dette forholdet med i konklusjonen, men forutsetter at innklagde selv gjør opp for seg på hensiktsmessig måte. Videre tilpliktes innklagde å tilbakebetale kjøpesummen innen 14 dager fra den omtvistede kjolen/henteseddel er mottatt, jf. angrl. § 15 femte ledd.

IV. KONKLUSJON

Forbrukertvistutvalget fatter slikt

Vedtak:

Ingunn Reite Mårstøl plikter å betale kr 465,- - kronerfirehundreogsekstifem 00/100 - til Inger Helene Slettevoll, mot at den omtvistede kjolen stilles til disposisjon for Ingunn Reite Mårstøl. Oppfyllelsesfristen er 14 dager fra den omtvistede kjolen/henteseddel er mottatt, jf. angrl. § 15 femte ledd. Vedtaket er enstemmig.

3.4.7

Spørsmålet om angrerett

Jeg drøfter først spørsmålet om Knut kan få omgjort avtalen på grunnlag av angrerettloven. Kjøpet er et forbrukerkjøp gjennomført som fjernsalg. Tvisten er derfor innenfor angrerettlovens virkeområde, jf. § 1.

Det er ikke oppgitt kjøpesum, men det forutsettes at den er over kr 300 siden det dreier seg om ti sekker mørtel. Unntaket i § 2 bokstav g eller andre unntak i denne bestemmelsen er ikke aktuelle.

Knut har 14 dagers angrerett etter §§ 20 og 21 regnet fra den dagen murmørtelen ble levert, den 30. mai. Den ble blandet med vann og påført veggen samme dag. Dagen etter begynte mørtelen å falle av.

Utgangspunktet er at Knut har angreretten i behold med mindre noen av unntakene i § 22 kan anvendes. Fra det øyeblikk mørtelen ble blandet med vann ble den blandet med «andre varer» i henhold til § 22 bokstav a. Da gikk angreretten tapt. Knut kan derfor ikke angre på kjøpet.

Spørsmålet om krav etter forbrukerkjøpsloven

Neste spørsmål er om Knut kan rette krav mot selgeren på grunnlag av forbrukerkjøpsloven. De mest praktiske kravene er å heve kjøpet eller eventuelt kreve omlevering, i kombinasjon med et erstatningskrav for utgiftene til å fjerne den mangelfulle pussen.

Knut kan heve kjøpet etter forbrukerkjøpsloven § 32. Det forutsetter at mørtelen hadde en mangel som ikke er uvesentlig. Spørsmålet om mangel avgjøres etter §§ 15 og 16.

Mørtelen har mangel hvis den ikke er i samsvar med det forbrukeren har grunn til å forvente av en slik vare, jf. § 15(2) bokstav b, jf. § 16(1) bokstav a. Forbrukeren må kunne forvente at mørtelen fester seg tilfredsstillende til veggen hvis den er blandet i samsvar med bruksanvisningen. Det er derfor åpenbart at mørtelen hadde en mangel, noe som heller ikke synes å være bestridt av selgeren.

Det er heller ikke tvil om at mangelen ikke er «uvesentlig», jf. § 32. Kjøpet kan derfor heves.

Alternativt vil Knut også få medhold i et krav om omlevering etter § 29.

Det største problemet for Knut er nok å få selgeren til å betale erstatning for utgiftene til fjerning av mørtelen. Etter § 33 har selgeren et objektivt ansvar for de utgiftene mangelen påfører forbrukeren. Knut får derfor medhold i erstatningskravet. Skaden er en påregnelig følge av mangelen.

Konklusjonen har støtte i rettspraksis, blant annet den såkalte «Hydratkalkdommen» (RT-1974-269). I denne dommen hadde selgeren levert kalk som brukes til blanding av murmørtel. Kalken hadde uleskede partikler, og det er en kjent sak at det fører til at murmørtelen blir ubrukelig. Selgeren måtte erstatte utgifter til fjerning av murpussen.

3.4.8

Læreren har løsningsforslag