TEST DEG SELV side 89

Hovedregelen er at ektefeller bare har ansvar for egen gjeld, jf. ekteskapsloven § 40. Siden en ektefelle råder fritt over egne eiendeler (se § 31), er det en naturlig konsekvens at han eller hun bare blir ansvarlig for egen gjeld. Den ene ektefellen kan derfor normalt ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen.

Ekteskapsloven § 41 gir hver av ektefellene en gjensidig og begrenset rett til å inngå avtaler med ansvar for begge. Regelen henger naturlig sammen med regelen om underholdsplikten i § 38. Den kalles representasjonsregelen.

Som ektefelle kan du med ansvar for begge inngå vanlige avtaler om daglig hushold og oppfostring av eventuelle barn. Typiske eksempler kan være bestilling av ved til oppvarming, innkjøp av møbler, kjøleskap, komfyr osv. Vanlige avtaler omfatter også utgifter til elektriker, rørlegger og snekker til nødvendige reparasjoner og vedlikehold. Spesielle og uvanlig kostbare avtaler forplikter ikke den andre ektefellen.

Som ektefelle kan du også med ansvar for begge inngå vanlige avtaler for å dekke dine nødvendige behov. Typiske eksempler er utgifter til klær, briller, lege og tannlege. Ordet nødvendig innebærer en begrensning i kvalitet og mengde. Vanlige utgifter til legebehandling går inn under bestemmelsen, men dyr kosmetisk kirurgi, som for eksempel utgifter til en ansiktsløftning, ligger nok utenfor.

Representasjonsregelen skal sees i sammenheng med regelen om ektefellers gjensidige underholdsplikt, jf. § 38. Etter § 38 har en ektefelle medansvar for den andres særlige behov, mens representasjonsregelen gir medansvar for å dekke gjeld etter avtaler som dekker den andres nødvendige behov. Nødvendige behov antas å være mer avgrenset enn særlige behov. Se for eksempel Hattedommen (UFR-1932-593).

Spørsmålet er nok litt misvisende og dårlig formulert. En gave fra ektefelle A til ektefelle B endrer ikke As personlige gjeldsansvar, men den får konsekvenser for kreditorenes dekningsrett etter dekningsloven § 2-2. As kreditorer kan ikke ta dekning i formue som A har overført til B som gave. Se svaret på spørsmål 4 nedenfor.

Gaver mellom ektefeller kan ha personlige årsaker, men når en ektefelle for eksempel overfører sin sameieandel til den andre, slik at mottakerektefellen blir eneeier, er det som regel forholdet til giverektefellens kreditorer som har motivert disposisjonen. Hensikten er å holde eiendommen utenfor rekkevidde av giverektefellens kreditorer ved eventuell rettslig pågang for å få dekket gjeld.

Gaven må ha skjedd med ektepakt for å være gyldig, jf. ekteskapsloven § 50(1) og dekningsloven § 2-2. Det gjelder ikke vanlige gaver mv. Ektefellene kan gi hverandre gaver som smykker, klær og penger i rimelig utstrekning, men hvis disposisjonen har karakter av en betydelig formuesoverføring, kreves ektepakt.