2.3.3

Øivind hevder at han har rett til å bruke en bil som Kjersti eier. Det kan tenkes to grunnlag for påstanden. Han kan for det første hevde at bilen er felleseie og at han har medeiendomsrett, jf. ekteskapsloven § 31. Hvis begge ektefellene er eiere, har de begge rett til å råde over den. For det andre kan Øivind påberope seg reglene om ektefellenes gjensidige underholdsplikt, jf. § 38.

Jeg drøfter først spørsmålet om råderett på grunnlag av ekteskapsloven § 31. Den nye bilen (Volvoen) er kjøpt med midler som stammer fra Kjerstis sportsbil. Oppgaven har ikke opplysninger som gir grunn til å vurdere sameie, jf. § 31(2). Kjersti eier bilen alene. Hovedregelen er at hver ektefelle råder fritt over det han eller hun eier, jf. § 31(1). Å råde betyr blant annet å bestemme hvem som skal ha fysisk rådighet.

Unntak fra råderetten er bestemt i §§ 32 og 33. Ingen av disse bestemmelsene er aktuell.

Konklusjonen blir at Kjersti kan nekte Øivind å bruke bilen.

Neste spørsmål er om Øivind også kan påberope seg den gjensidige underholdsplikten som ektefeller har etter § 38. Etter § 38(1) andre setning har Kjersti plikt til å bidra med penger, virksomhet i hjemmet eller på «annen måte» for familiens underhold eller til å dekke den andre ektefellens særbehov. Øivind vil kanskje hevde at underholdsplikten innebærer en plikt for Kjersti til å la ham bruke bilen for å dekke sitt særbehov for transport.

Kjersti må stå fritt til å låne bort bilen til dem hun mener er skikket som bilfører. Hun er i sin fulle rett til å nekte Øivind å bruke bilen. Hensynet til trafikksikkerheten taler for. Kjersti kan oppfylle sin del av underholdsplikten på andre måter enn å låne bort bilen. Hun kan for eksempel kjøpe en sykkel til Øivind, eller betale for bussen, hvis Øivind ikke har tilstrekkelig med midler selv til å dekke sitt særbehov for transport.

2.3.4

1. Det følger av ekteskapsloven § 31 at ektefellene kan råde fritt over egne penger. Det følger også av prinsippet i § 31 at ektefellene har hver sin økonomi og at Mette kan ta opp lån for å finansiere seilbåten med mindre låneopptaket er i strid med § 32 eller § 33. Hun kan for eksempel fritt kjøpe seg en seilbåt som helt eller delvis blir finansiert med usikret lån eller et lån med pant i seilbåten eller andre eiendeler som ikke faller inn under §§ 32 eller 33.

2. Erling kan nekte Mette å ta opp lån med pant i leiligheten, jf. § 32. Selv om Mette eier leiligheten alene, er den felles bolig. Den kan derfor ikke pantsettes uten ektefellens samtykke.

   Hvis Erling ikke samtykker, kan Mette som ektefelle eller långiveren (hvis Mette har inngått låneavtale) kreve at tingretten avgjør spørsmålet om disposisjonen (pantsettelsen) skal tillates, jf. § 32(2). Hvis pantsettelsen er beskjeden i forhold til hele leilighetens verdi, og det ikke er tvil om at Mette kan betjene gjelden, er det ikke rimelig grunn til å nekte samtykke, fordi Erlings behov for et sted å bo ikke blir truet. Da vil tingretten godkjenne disposisjonen til tross for Erlings manglende samtykke.

2.3.5

Jokke mener at han kan selge reinsdyra og lavvoen uten ektefellens samtykke.

Utgangspunktet i ekteskapsloven § 31 er at hver ektefelle råder fritt over egne eiendeler. Jokke brakte reinsdyr og lavvo inn i ekteskapet. Han er derfor eneeier av disse eiendelene og kan råde over dem som han vil, for eksempel selge dem.

Det er klart at reinsdyrene kan selges. For dem gjelder ingen unntaksbestemmelse fra § 31. Spørsmålet blir om ekteskapsloven § 32 gjelder for salget av lavvoen. Etter denne bestemmelsen kreves det samtykke fra den andre ektefellen for å «overdra» (for eksempel selge) «eiendom som brukes som felles bolig».

I utgangspunktet kan ektefellene ha flere enn én eiendom som brukes til bolig. Jokke og Asta har et lite hus i Kautokeino som felles bolig, men det hindrer ikke at de også kan ha et annet sted som felles bolig, for eksempel på vidda når de trenger å være nær reinsdyra sine. Det kan imidlertid være tvil om en lavvo er en «eiendom». Folk flest vil kanskje si at en lavvo er et telt. Et telt kan på tilsvarende måte som campingvogner, bobiler og husbåter være felles bolig, men slike eiendeler er neppe eiendommer.

Selv om lavvoen anses å være en så fast installasjon at den kan betegnes som eiendom, er den ikke fritidseiendom. Fritidseiendommer regnes ikke som felles bolig. Lavvoen er vel mer å regne som et nødvendig driftsmiddel for Jokkes næringsvirksomhet, det vil si reindriften.

Jeg har kommet til at Jokke kan selge reinsdyra og lavvoen uten ektefellens samtykke.

2.3.6

Spørsmålet er om en elvebåt som er eid av Nils, kan selges uten samtykke fra hans ektefelle.

Utgangspunktet er at Nils råder fritt over det han eier, jf. § 31. Spørsmålet er om § 32 kan brukes. Etter denne bestemmelsen kreves det samtykke for å overdra (selge) «eiendom som brukes som felles bolig».

Meg bekjent er det ikke avklart i rettspraksis om en elvebåt kan være eiendom som brukes som felles bolig. Det er mulig at en langvarig leiekontrakt om båtplass kan sammenliknes med leiebolig. I så fall er båtplassen med båt en eiendom. Hvis Nils og Nina har fått plassen folkeregistrert som bostedsadresse, tror jeg den kan falle inn under § 32. En slik bostedsform er ikke helt ukjent, særlig i en del andre land.

Hvis Nils og Nina kjører rundt omkring med båten og oppholder seg i korte perioder på ett sted av gangen, tror jeg ikke at båten kan være «eiendom». Da kan den selges fritt.