5.2.15

1. Overtredelse av straffeloven § 240

   Handlingen må passe til beskrivelsen i § 240(1) bokstavene a og/eller b.

   Den straffbare handlingen i § 240(1) bokstav a er blant annet å forurense vann «slik at livsmiljøet i et område blir betydelig skadet». Bedriften slapp ut farlig avfall i elva slik at fisken døde. Det passer til lovens beskrivelse. Handlingen er også beskrevet som å lagre eller tømme avfall med nærliggende fare for følge som nevnt i bokstav a. Dette passer også med det bedriften har gjort. Kravet til hjemmel i § 240(1) er oppfylt. Det foreligger ikke straffrihetsgrunn, og spørsmål om tilregnelighet er ikke aktuelt. Spørsmålet er om det foreligger tilstrekkelig skyld.

   Skyldkravet for brudd på § 240 er forsett (jf. § 21, jf. § 22) eller grov uaktsomhet (jf. § 23(2)). Det kan være tvil om det foreligger forsett. Som forsettlig forbrytelse ville det kreves hensiktsforsett, sannsynlighetsforsett eller eventuelt forsett med hensyn til skadefølgen. Det kan hende at bedriftens ledelse lot utslippet skje mot bedre vitende om de potensielle miljøskadene. Oppgaven sier at bedriften «bestemmer seg for å kvitte seg med farlig avfall». Det utelukker hendelig uhell. Selve utslippet ble gjort forsettlig, men forsettet omfatter ikke nødvendigvis de alvorlige følgene (fiskedød mv.). Bedriften er likevel sterkt å bebreide for ikke å ha undersøkt nærmere hvilke konsekvenser utslippet kunne få. Det foreligger derfor grov uaktsomhet med hensyn til følgene. Det antas at bedriftslederen var den som tok bestemmelsen. Han kan derfor straffes for brudd på § 240.

2. Overtredelse av straffeloven § 275

   Bedriftslederen kan settes under tiltale for drap, jf. § 275. Gjerningsbeskrivelsen for drap er «dreper en annen». Det har bedriftslederen gjort ved at utslippet førte til at to personer døde. Det foreligger hjemmel for å straffe for drap.

   Nødrett og utilregnelighet er fortsatt ikke tema. Spørsmålet er om kravet til skyld er oppfylt. Det kreves forsett, jf. § 21, jf. § 22. Bedriftslederen hadde ikke hensiktsforsett, men verken sannsynlighetsforsett eller eventuelt forsett er utelukket. Avfallet kan jo ha vært så farlig at firmaet holdt det for overveiende sannsynlig at noen ville dø (sannsynlighetsforsett). Det er heller ikke utelukket at bedriftslederen så det som mulig at noen kunne dø, og valgte å slippe ut avfallet selv om det skulle være tilfellet (eventuelt forsett). Vi må likevel konstatere at vi mangler opplysninger som gir grunnlag for å konstatere forsett. Bedriftslederen skal derfor frikjennes for drap.

3. Overtredelse av straffeloven § 281

   Bedriftslederen kan settes under tiltale for uaktsom forvoldelse av død, jf. § 281. Den straffbare handlingen er beskrevet som «forvolder en annens død». Det har bedriften gjort.

   Skyldkravet er uaktsomhet, jf. § 23(1). Det kreves at gjerningspersonen er å bebreide for ikke å ha forstått at utslippet kunne føre til død. Bedriftslederen visste at avfallet var farlig. Han er derfor å bebreide for ikke å ha undersøkt nærmere om et utslipp kunne føre til død eller alvorlig personskade for dem som drakk av vannet. Mye taler for at bedriften tok en bevisst risiko, og at uaktsomheten er grov. Det er i hvert fall ikke tvil om at det minst foreligger vanlig uaktsomhet. Konklusjonen blir at bedriftslederen kan straffes for uaktsom forvoldelse av død.

5.2.16

1. Hans Tastad tiltales for brudd på straffeloven § 240.

   Tastad kan tiltales for brudd på straffeloven § 240(2) bokstav a. Gjerningsbeskrivelsen er «minsker en naturlig bestand av fredede organismer som nasjonalt eller internasjonalt er truet av utryddelse». Det er opplyst at haukene var fredet. Det antas at de var fredet fordi bestanden var truet av utryddelse. Ved å ta livet av tre hauker har Tastad minket en naturlig bestand. Det er derfor hjemmel i § 240(2) for å straffe Tastad.

   Straffrihetsgrunn og utilregnelighet er ikke reist som problem. Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Tastad hadde hensiktsforsett. Han skal etter dette straffes.

2. Hans Tastad tiltales for tyveri, jf. § 321.

   Gjerningsbeskrivelsen for tyveri er å ta en gjenstand som tilhører en annen, og tilegne seg den.

   Dyr kan være gjenstand etter denne bestemmelsen.

   Det følger av viltloven § 48(1) at vilt som er ulovlig felt, tilfaller Viltfondet, som er en statlig institusjon. De tre haukene tilhørte derfor staten fra det øyeblikk de ble felt.

   Tyveri krever at gjenstanden ble tatt. Det tolkes som at gjenstanden må være overført fra noens besittelse til tyvens besittelse. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Haukene var i tyvens besittelse og ikke i en annens besittelse da de ble tatt. Det er derfor ikke hjemmel for å straffe Tastad for tyveri.

3. Hans Tastad tiltales for underslag, jf. § 324.

   Gjerningsbeskrivelsen for underslag er å tilegne seg en løsøregjenstand som gjerningspersonen selv besitter. Idet de tre haukene ble ulovlig felt, kom de i Tastads besittelse. Tastad tilegnet seg haukene ved å bruke dem til eget formål når han fikk dem stoppet ut for salg. Det er derfor hjemmel for underslag. Dette har også støtte i høyesterettspraksis.

   Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Forsettet omfatter uberettiget vinning når Tastad tok livet av haukene for å stoppe dem ut og selge dem. Tastad skal derfor også straffes for underslag i tillegg til bruddet på § 240.

5.2.17

Læreren har løsningsforslag.