TEST DEG SELV side 346

En straffesak er en sak som staten fører mot privatpersoner som har begått straffbare lovbrudd, for eksempel tyveri, promillekjøring, seksuallovbrudd eller voldslovbrudd. Saken gjelder spørsmålet om den tiltalte er skyldig, om vedkommende i så fall skal straffes, og hvor streng straffen skal være.

En sivil sak gjelder hvem av to parter som har rett. Domstolenes oppgave i en sivil sak er å løse rettslige konflikter. Det er derfor ikke først og fremst den hele og fulle sannhet som skal komme fram i de sivile rettsforhandlingene. I straffesaker, derimot, gjelder sannhetsprinsippet. Staten, representert ved påtalemyndighetene, er ikke en vanlig part som vinner eller taper. Dukker det opp opplysninger som taler for at tiltalte i en straffesak skal frikjennes, er ikke dette noe «tap» for aktor i saken. Han eller hun har fått fram sannheten, enten den førte til frifinnelse eller fellelse.

En straffesak starter med etterforskning basert på en anmeldelse eller annen måte som politiet har fått kunnskap om det mulige straffbare forholdet. Etterforskningen kan føre til at noen blir pågrepet og siktet i saken. Etterforskningen skal skape grunnlag for eventuell tiltale, eller henleggelse. Hvis påtalemyndigheten velger å reise tiltale, starter saken i tingretten. Den kan eventuelt ankes helt eller delvis til lagmannsretten. Den kan ankes videre til Høyesterett, men ikke spørsmål som knytter seg til faktiske forhold under skyldspørsmålet. Høyesterett tar bare stilling til spørsmål om saksbehandling, lovanvendelse og straffeutmåling.

Straffesaker starter med politiets etterforskning. Hensikten med den er å få fram tilstrekkelige opplysninger til å avgjøre spørsmålet om tiltale. Arbeidet består i å avhøre mistenkte personer, vitner eller andre som kan bidra til å opplyse saken. I tillegg sikrer politiet tekniske bevis.

Etterforskningen kan peke ut en eller flere mistenkte personer. I mange tilfeller er mistanken så sterk at en eller flere mistenkte personer blir siktet, jf. straffeprosessloven § 82.

Påtalemyndigheten kan erklære en mistenkt person som siktet, men pågripelse, ransaking, beslag og liknende etterforskningsskritt gir også status som siktet.

Status som siktet innebærer blant annet rett til forsvarer. Siktelsen gir et varsel om at lovbryteren kan bli tiltalt. Det gir ham en sterk oppfordring til å ivareta sine interesser og planlegge forsvaret sammen med en advokat.

Vilkårene for pågripelse og fengsling går fram av straffeprosessloven § 171 og § 183. Grunnvilkåret er at forbrytelsen kan føre til strengere straff enn seks måneders fengsel. I tillegg må det være unndragelsesfare (mistenkte rømmer eller går i skjul), bevisforspillelsesfare (ødelegger dokumenter, påvirker vitner) eller gjentakelsesfare.

Pågripelse innebærer at politiet tar den mistenkte i varetekt for å kunne etterforske saken nærmere. Det kan for eksempel være behov for avhør av den mistenkte og eventuelle vitner, og for å kunne ransake mistenktes bolig og beslaglegge gjenstander som kan være egnet som bevis. Pågripelse skal som hovedregel besluttes av påtalemyndigheten, for eksempel en statsadvokat eller politiadvokat.

Vil påtalemyndigheten beholde den pågrepne, må den snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen framstille den pågrepne for tingretten med begjæring om fengsling, jf. straffeprosessloven § 183.

Når etterforskningen har kommet tilstrekkelig langt, blir spørsmålet om tiltale avgjort på grunnlag av opplysningene fra etterforskningen. Spørsmålet blir avgjort av påtalemyndigheten, det vil si riksadvokaten, en statsadvokat eller en politijurist, for eksempel en politiadvokat.

Påtalemyndigheten kan velge å gi den tiltalte et forelegg. Det er et tilbud om å avgjøre saken med bot. Saken blir avsluttet hvis den siktede aksepterer tilbudet.

Bruk av forelegg forutsetter at saken kan avgjøres med bot, jf. straffeprosessloven § 255. Gjerningspersonen kan slippe unna med forelegg for tyveri og underslag, jf. straffeloven § 271, men ikke for grov kroppskrenkelse eller kroppsskade, se straffeloven §§ 272 og 272.

Påtalemyndigheten vurderer vanligvis størrelsen på boten ut fra den private økonomien til siktede. I noen straffbare forhold er det åpnet for forenklet forelegg der boten blir satt etter en taksttabell som bare tar hensyn til den ytre gjerningsbeskrivelsen. Forenklet forelegg blir ofte brukt for mindre fartsovertredelser.

Påtalemyndigheten kan overføre saken til et konfliktråd. Vilkåret er da at både den fornærmede og den siktede «samtykker», og at «saken egner seg», jf. straffeprosessloven § 71 a. Behandling i konfliktråd er særlig aktuelt for mindre vinningsforbrytelser som tyveri, skadeverk, bilbrukstyveri og liknende saker, og egner seg best overfor unge lovbrytere. Sedelighets- og voldsforbrytelser er ikke egnet for slik behandling.

Konfliktrådet fungerer slik at fornærmede og siktede møtes ansikt til ansikt og kanskje blir enige om hvordan den siktede kan gjøre opp for seg. De kan for eksempel bli enige om at tyven skal utføre arbeid for den fornærmede, reparere skaden eller betale erstatning. I slike tilfeller blir saken ikke registrert i bøte- eller strafferegisteret, men det blir registrert at personen har hatt en sak i konfliktrådet.

Saken kan bli avgjort som tilståelsesdom ved forenklet tingrett. Det er ikke behov for en omfattende behandling i tingretten hvis den tiltalte har tilstått uten forbehold. Da er det adgang til å avgjøre saken med en forenklet behandling, jf. straffeprosessloven § 248. Tingretten avgjør da saken med bare én dommer og ingen meddommere.

En tilståelsesdom i forenklet tingrett forutsetter samtykke og uforbeholden tilståelse fra den siktede. Det må også foreligge andre opplysninger som støtter tilståelsen, for eksempel opplysninger fra et vitne, eller fingeravtrykk på en glassrute.

Tingretten blir satt med én fagdommer og to meddommere. I alvorlige straffesaker hvor den siktede risikerer fengsel i mer enn seks år, kan retten bli utvidet til to fagdommere og tre meddommere, jf. straffeprosessloven § 276.

Hovedforhandlingen i en straffesak foregår etter reglene i straffeprosessloven kapittel 22.

Rettens leder (fagdommeren) erklærer retten for satt. Han eller hun presenterer rettens medlemmer og partene og deres advokater. Tiltalebeslutningen blir lest opp. Rettens leder spør deretter tiltalte om han eller hun erkjenner seg skyldig etter tiltalen.

Aktor er påtalemyndighetens representant i saken. Han eller hun får ordet og holder et innledningsforedrag. Dette gir retten en kort oversikt over hovedpunktene i saken og politiets bevis.

Tiltaltes forsvarer kan komme med bemerkninger, men holder ikke noe eget innledningsforedrag.

Dersom det finnes en eller flere fornærmede i saken, forklarer disse seg først. Deretter forklarer tiltalte seg hvis han eller hun er villig til det. Tiltalte får først spørsmål av dommerne, deretter av aktor og så av forsvarer. Deretter forklarer vitnene seg. Aktors vitner avhøres først, deretter forsvarerens vitner. Alle aktørene får stille spørsmål til vitnene.

Deretter legger aktor og forsvarer fram bevis, som for eksempel dokumenter, bilder, gjenstander, funn fra åstedet, etc.

Saken nærmer seg slutten. Aktor får ordet og holder sin prosedyre (sluttinnlegg). Etter aktor holder forsvareren sin prosedyre. Prosedyrene er partenes oppsummering av saken der det pekes på hva som anses bevist, hvilke regler som skal anvendes, og hvilken straff tiltalte bør få.

Aktor og forsvarer får deretter ordet én gang hver (replikk og duplikk). Til slutt blir tiltalte spurt om han eller hun har noe å tilføye (det siste ord).

Deretter blir saken tatt opp til doms. Dommerne trekker seg tilbake og drøfter saken. Noen dager eller uker senere er dommen klar. Dommen blir forkynt for tiltalte, og saken er avsluttet i tingretten.

En dom i tingretten kan ankes til lagmannsretten etter straffeprosessloven § 306. En anke er en begjæring om ny behandling av saken. Anken til lagmannsretten kan gjelde hele saken, men også bare deler av den, for eksempel saksbehandlingen, lovanvendelsen eller straffeutmålingen. Ankefristen er to uker fra den dagen dommen i tingsretten ble avsagt, jf. straffeprosessloven § 310.

Lagmannsrettens sammensetning framgår av straffeprosessloven § 332 og §§ 352 og 355.

Lagmannsretten skal normalt ha tre fagdommere og fire meddommere, jf. straffeprosessloven § 332. Dette kalles for meddomsrett. Når det er anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og forbrytelsen kan medføre fengsel i mer enn seks år, skal lagmannsretten settes med lagrette (jury). Lagretten skal ha ti medlemmer, jf. § 355.

Straffesaken kan ankes til Høyesterett, men ikke over feil ved bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, jf. straffeprosessloven § 306(2). Det kan derfor bare ankes til Høyesterett over feil ved saksbehandlingen, lovanvendelsen og straffeutmålingen.

Anke til Høyesterett forutsetter samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, jf. § 323(1).