- Erstatningsrett
- Erstatningsvilkårene
- Skyldansvaret
- Barn og ungdoms ansvar
- Foreldreansvaret
- Arbeidsgiveransvaret
- Bilansvaret
- Produktansvaret
- Det ulovfestede objektive ansvaret
- Erstatningsoppgjøret
- Sammendrag – Tolking av erstatningsrettens rettsregler
- Oppsummering av nye begreper
Det ulovfestede objektive ansvaret
Kompetansemål
Mål for opplæringa er at eleven skal kunne bruke reglane om det ulovfestede objektive ansvaret.
Innhold
Det ulovfestede objektive ansvaret og hensyn bakMomenter
Gesimsdommen og Mønepannedommen
Det ulovfestede objektive ansvaret og hensyn bak
| Skadevolder | Ansvarsgrunnlag | Lær mer i pkt. |
|---|---|---|
| Voksne (over 18 år) | Den ulovfestede culparegelen | 4.2 |
| Barn | Skadeserstatningsloven § 1-1 | 4.3 |
| Foreldre | Skadeserstatningsloven § 1-2 | 4.4 |
| Arbeidsgivere | Skadeserstatningsloven § 2-1 | 4.5 |
| Biler (forsikringsselskapet) | Bilansvarsloven § 4 | 4.6 |
| Produkter (produsenter) | Produktansvarsloven § 2-1 | 4.7 |
| «Farlige bedrifter» | Det ulovfestede objektive ansvaret | Tema her |
© Getty Images / Andrey Nekrasov
Når det ved skyldansvaret reageres mot skadevolderes handlemåte, er det motsatte tilfellet ved ansvar på objektivt grunnlag. Her inntrer ansvar uten hensyn til om skadevolder har opptrådt uaktsomt, eller er å bebreide for at skaden inntrer. I Norge er ansvar på objektivt grunnlag mer utbredt enn i de fleste andre land. Ofte kan skader dekket av det objektive ansvaret kunne spores tilbake til uaktsomhet hos ansatte. Men ved at ansvaret er objektivt, og direkte knyttet til en bedrift eller virksomhet, slipper skadelidte å følge opp årsaksforløpet og bevise at en arbeidstaker har handlet uaktsomt.
Vi har sett at det er lovfestede objektive erstatningsregler for skader forårsaket av arbeidstakere (for arbeidsgiver), biler og produkter. Et objektivt ansvar kan også utledes uavhengig av lovfestede regler. Det objektive ansvaret har da grunnlag i rettspraksis. Flere sentrale dommer fra rundt århundreskiftet slo fast at skadevolderen er den nærmeste til å ta ansvar for en skadevoldende virksomhet eller handling som bedriften har hatt interesse av. Dette startet som ansvar for «farlig bedrift», slik som sprengstoffabrikker.
Høyesterett introduserte ansvar for «farlig bedrift» på objektivt grunnlag i RT-1875-330 Lysakerdommen. I Lysaker var det en sprengstoffabrikk som produserte nitroglyserin. Fabrikken eksploderte og førte til store skader i området. Høyesterett kom fram til at fabrikken hadde godt vedlikehold, og at fabrikken ikke kunne få subjektiv skyld fordi eksplosjonen ikke var forårsaket av at bedriften hadde ansatt uforsiktige arbeidstakere eller latt det mangle nødvendig utstyr for å hindre eksplosjonen. Fabrikken fikk derfor ikke skyld, men et objektivt ansvar for skaden som fabrikkeksplosjonen forårsaket.
Den tekniske utviklingen nødvendiggjorde altså en regel som påla ansvar, selv om ingen kunne klandres. Andre eksempler er skader påført av vannledninger, høyspentledninger eller bygårder. «Farlig bedrift»-ansvaret har altså i senere tid utviklet seg til å bli et helt alminnelig ansvarsgrunnlag i norsk erstatningsrett.
Til toppenMomenter i det ulovfestede erstatningsansvaret
Når vi skal vurdere et objektivt ansvar som ikke er lovfestet, er problemstillingen: Hvem er nærmest til å bære risikoen for den skadevoldende handlingen.
Viktige momenter i vurderingen er:
- Er faren for skade ekstraordinær?
Skadeevnen ved virksomheten må være vesentlig større enn dagliglivets alminnelige risiko. Det er forskjell på en nitroglyserinfabrikk og en matbutikk. - Er det en stadig – overhengende – fare for at skade vil kunne skje?
Stadig lekkasjerisiko er et eksempel på slik fare. - Er skaden typisk for virksomheten?
Dette er et krav om påregnelighet. Kravet til påregnelighet på objektivt grunnlag er strengere enn på subjektivt grunnlag. Knuste ruter er påregnelige skader etter eksplosjon, men kanskje ikke sjokkskader. - Pulverisering
Er virksomheten forsikret mot slik skade? Reglene om det objektive ansvaret henger sammen med de faktisk eksisterende forsikringsmuligheter. Det er en risikospredningslære, ved at erstatningsbeløpet hentes fra forsikringspremiene betalt av mange. Når domstolene i sin argumentasjon for å pålegge objektivt ansvar fremhever skadevolderens mulighet for å tegne ansvarsforsikring, er det pulveriseringseffekten som er grunnlaget for denne tanken. - Interesseavveining
Har skadelidte eller skadevolder størst interesse i virksomheten som fører til skade? - Prevensjon
Har skadelidte eller skadevolder mulighet for å forebygge skaden?
Gesimsdommen og Mønepannedommen
RT-1939-766: Gesimsdommen: Eieren av bygården ble erstatningsansvarlig.
En gesims (den delen av taket som stikker ut øverst på bygningen) falt ned og traff en person i hodet. Personen døde. Eieren hadde vedlikeholdt gesimsen etter beste evne, og nylig vedlikeholdt før ulykken. Aktsomhetsnormen var derfor oppfylt og eieren kunne ikke bebreides for å ha handlet uaktsomt. Det måtte fortsatt kreves at en eier var ansvarlig for at en gesims, selv om den var overvåket etter beste evne, var et faremoment i en bygning i et alminnelig beferdet område. Gesimsen i dette tilfelle var laget av materialer som gjorde at eieren burde vært klar over at det kunne være fare for at den falt ned. Eieren ble derfor dømt til å betale erstatning for dødsfallet.
Her var det en gesims som løsnet. Høyesterett avgjorde at dette utgjorde en risiko som var ekstraordinær.
RT-1972-65 Mønepannedommen: Eieren av bygården ble erstatningsansvarlig.
En 14½ år gammel pike ble i en sterkt beferdet Oslogate (Sannergaten) truffet av en takstein og påført hodeskade. På grunn av takets konstruksjon mv. forelå det en betydelig risiko for at takstein kunne falle ned. Under disse omstendigheter knyttet det seg til bygningen et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld, måtte betale erstatning for skaden.
Her var det en mønepanne som løsnet. Høyesterett avgjorde at dette utgjorde en risiko som var ekstraordinær:
«Et tak hvor man har en nedhellende grad hvor mønepanner er festet til underlaget, hver med en spiker, frembyr i seg selv et faremoment. Dette øker dersom taket ikke, og det var ikke tilfellet her, er forsynt med snøfangere som kan stoppe takstein som løsner fra underlaget. Jeg må bygge på at man ikke selv med vanlig aktsomhet ved tilsynet og vedlikeholdet av taket, kan gardere seg mot at steinene sprekker eller bringes ut av stilling og løsner på grunn av de forskjellige påkjenninger et slikt taktekke er utsatt for. Det foreligger således i et tilfelle som dette etter min oppfatning en betydelig risiko for at sten kan falle ned fra taket og ned på gaten.
I tillegg til de momenter jeg her har nevnt, peker jeg på at eiendommen ligger til den sterkt beferdede Sannergaten, slik at muligheten for at nedfallende stein skal ramme forbipasserende og på grunn av sin fart og tyngde anrette skade, blir betydelig.
Under disse omstendigheter knytter det seg til denne bygning et slikt særpreget og ekstraordinært faremoment at gårdeieren uten hensyn til skyld, må betale erstatning for den skade som oppstår når disse risikomomenter i det konkrete tilfellet manifesterer seg. Gårdens eier, som for en meget billig premie kan dekke sitt tap gjennom en ansvarsforsikring, er etter min oppfatning nærmere til å bære de økonomiske følger av en slik ulykke enn den tilfeldig forbipasserende som rammes. Jeg legger ved min vurdering på dette punkt vekt på at gårdeieren ved tilsyn og vedlikehold av taket har muligheter for å forminske risikoen og dermed for å forebygge skader. I denne forbindelse viser jeg til dom i RT-1969-109, særlig side 112.»
Oppsummering
I spørsmålet om faren var ekstraordinær, bygget Høyesterett på:
- Fare for fall – fare for at gesimsen/taksteinen faller ned
- Fare for treff – «beferdet» vil si at det er mange personer som går der. Hvis gesimsen faller ned, er det stor sjanse for at den treffer en person.
Pulveriseringsmulighet i form av forsikring.