Innhold

Litt rettshistorie

Forvaltningsretten er et relativt nytt rettsområde. Behovet for regler som regulerte og kontrollerte myndighetenes saksbehandling, oppstod etter hvert som offentlige vedtak fikk avgjørende betydning for den enkelte borgers rettslige stilling.

Arbeidet med forvaltningsloven ble satt i gang i 1951. En komité fikk som oppgave å utrede spørsmålet om mer betryggende offentlig saksbehandling. Innstillingen kom først i 1958. Forvaltningsloven ble vedtatt i 1967. Det tar tid å lage lover.

Forvaltningsloven bygger på tre sentrale prinsipper; rettssikkerhet, kravet om lovhjemmel og prinsippet om forvaltningens frie skjønn. Forvaltningen plikter å verne borgerne mot overgrep og vilkårlighet. Ingen kan pålegges plikter eller fratas rettigheter uten at slike pålegg eller inngrep har dekning i lov. Likevel har forvaltningen innenfor visse grenser rett til å utøve saklig og forsvarlig skjønn.

I 1970 kom offentlighetsloven. Den gav oss rett til innsyn i forvaltningen. Motivet for denne loven var å fremme rettssikkerheten og stimulere interessen for offentlig forvaltning.

Krav om lovhjemmel

Når forvaltningen treffer avgjørelser som griper inn i våre rettigheter og plikter, må den ha et rettslig grunnlag for vedtaket (krav om lovhjemmel). Som regel kreves det at grunnlaget er å finne i en lov eller i en forskrift gitt i medhold av en lov. Dette kalles for lovprinsippet eller legalitetsprinsippet.

Les mer om legalitetsprinsippet på jusinfo.no

Lovpyramiden viser at det må være en sammenhengende kjede som dokumenterer myndighet – hjemmelsrekkefølge.