5.2.7

1. Drøft om Ellen skal straffes for å ha slått Randi.

   Spørsmålet er om Ellen kan straffes for kroppskrenkelse ved å ha slått Randi under en fotballkamp. Hvis handlingen er straffbar, blir det også spørsmål om det er overtredelse av straffeloven § 271 som kroppskrenkelse eller § 273 som kroppsskade. Det kan også tenkes at det er kroppskrenkelse med blått øye (kroppsskade) som uforsettlig følge, jf. § 272, jf. § 24.

   Siden skaden skjedde under en fotballkamp, kan det spørres om Ellen kan frifinnes fordi Randi har samtykket, jf. straffeloven § 276, til den voldsutøvelse som ofte skjer i kampens hete under en fotballkamp. Slettan skriver om dette på side 155: «Den som deltar i sport, har samtykket i den form for voldsutøvelse som skjer innenfor spillets regler. Og trolig må samtykket som hovedregel antas å omfatte også bevisste regelbrudd som ikke overstiger det normale forløpet av en kamp, slik som ulovlig takling av en angriper i scoringsposisjon.»

   Men den som forsettlig takler for å skade en medspiller, kan ikke påberope seg reglene om samtykke. Slike handlinger rammes av straffeloven. Likevel har det ikke – så vidt jeg har brakt på det rene – forekommet slike saker ved domstolene i Norge, men det har vært en del tilfeller der søksmål har vært diskutert.

   Selv om slaget var en straffbar kroppskrenkelse, kan handlingen gjøres straffri på grunn av provokasjon, jf. § 271(2) bokstav b. Det er som regel en grunn til at fotballspillere slår. Hvis slaget var ment som gjengjeldelse for en forutgående kroppskrenkelse eller særlig provoserende ytring, kan Ellen slippe unna straff. Oppgaven opplyser om at Ellen slo etter en takling fra Randi. Hvis denne taklingen var i strid med spillets regler, foreligger antakelig grunn til å frikjenne på grunn av provokasjon. Min konklusjon er derfor at Ellen skal frikjennes.

   Subsidiært, som straffbar og uprovosert handling etter § 271, kan det vurderes om handlingen skal subsumeres som grov kroppskrenkelse. Det forutsetter at handlingen hadde «til følge sterk smerte, skade …».

   Et blått øye blir vanligvis regnet som kroppskrenkelse, men det kan være kroppsskade hvis øyet fikk en «usedvanlig fargeprakt». Hvis Ellen skal straffes for grov kroppskrenkelse, må hun kunne bebreides som uaktsom for ikke å ha forstått at slaget kunne få en så alvorlig følge, jf. § 24 om uforsettlige følger. Spørsmålet om uaktsomhet vil avhenge av en skjønnsmessig vurdering av slagets styrke og karakter. Vi mangler nærmere opplysninger, og jeg antar at Ellen ikke kan straffes for grov kroppskrenkelse.

2. Drøft om Ellen skal straffes for å ha slått dommeren.

   Spørsmålet blir om Ellen kan straffes for kroppskrenkelse ved å ha slått ned dommeren, jf. § 271. Ellen kan ikke påberope seg reglene om samtykke med hensyn til dommeren. Det foreligger heller ikke opplysninger om provokasjon, for eksempel om uriktig dømming. Å slå ned dommere er noe som ikke hører til det normale forløpet av en fotballkamp. Ellen kan derfor straffes for kroppskrenkelse etter straffeloven § 271.

   Brukket nese blir som regel bedømt som kroppsskade, se for eksempel RT-1991-1538 og RG-1997-1253. Ingen av disse dommene dreier seg om fotballkamper. Det dreier seg som regel om voldsutøvelse i drosjekøer og på utesteder.

   Ellen tok i det minste en bevisst risiko for å skade dommeren da hun slo. Hun er derfor å bebreide som uaktsom med hensyn til følgen, jf. § 24. Slaget hadde en tvilsom foranledning, men hadde karakter av overfall, jf. § 272(1) bokstav a. Ellen kan derfor straffes for grov kroppskrenkelse (kroppskrenkelse med skade som uforsettlig følge), jf. § 272.

   Hvis Ellen hadde forsett om å skade dommeren, kan hun straffes etter § 273. Hun hadde neppe hensiktsforsett, men både sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett kan være aktuelt. Hvis Ellen slo hardt mot dommerens ansikt og tenkte «det er mulig han blir skadet, men selv om det skulle være tilfellet, slår jeg likevel», foreligger eventuelt forsett. En streng aktor kan godt tenkes å prosedere for kroppsskade. Jeg tviler på at hun kan domfelles etter en slik tiltale.

5.2.8

Straff for drap etter § 275 forutsetter at gjerningspersonen «dreper en annen». Ordlyden «en annen» skal tolkes i forhold til gjerningspersonen. En annen kan derfor bare være et menneske. Det er derfor ikke hjemmel for å straffe Petter for drap. Han kan imidlertid bli straffet for skadeverk etter § 351 som bestemmer straff for den som forspiller en gjenstand som tilhører en annen. En hund er juridisk sett en gjenstand.

5.2.9

Oppgaven reiser spørsmål om Jensen kan straffes for drap, jf. straffeloven § 275. Da må Jensen ha drept Hansen.

Drapshandlingen etter § 275 kan være unnlatelse og passivitet. Det er bekreftet av rettspraksis, blant annet i RT-1978-147 (Ikke-hjelp-dommen) der en ung og en eldre mann var ute på sjøen i en motorbåt. For å forsvare seg mot seksuelle tilnærmelser slo den yngre mannen den eldre slik at den eldste mannen falt i vannet og druknet. Høyesterett dømte for forsettlig drap fordi han forlot stedet og unnlot å trekke offeret opp av vannet.

Det kan etter dette konstateres at straffeloven § 275 gir hjemmel for å straffe for drap i et tilfelle som dette.

Spørsmålet blir om Jensen skal frikjennes på grunn av nødrett, jf. § 17. Bestemmelsen gjør en ellers straffbar handling lovlig når den blant annet blir foretatt for å redde eget eller andres liv fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte. Det er opplyst at de hadde sluppet opp for mat, og at situasjonen var farlig. Skal Jensen frikjennes, må situasjonen ha vært så livsfarlig at det ville vært den sikre død å hjelpe Hansen. Dette blir en skjønnsmessig vurdering av en situasjon som er noe sparsomt beskrevet i oppgaven. Situasjonen kan likevel minne om nødssituasjoner under klatreekspedisjoner til Mount Everest der den som ikke kan ta vare på seg selv i dødssonen, ikke kan regne med hjelp fra andre. Jeg antar at vi har å gjøre med en liknende situasjon her, og at Jensen ikke kunne redde Hansen uten å utsette seg selv for den sikre død. Jensen skal derfor frikjennes på grunn av nødrett.

Hvis nødrett ikke foreligger, vil vilkårene om tilregnelighet og forsett være oppfylt. Uten nødrett vil Jensen bli straffet for drap.

5.2.10

Jeg drøfter først spørsmålet om Erling kan straffes for forsettlig drap etter straffeloven § 275.

Det er ingen tvil om at Erling drepte Pamela. Det er derfor hjemmel i § 275 for straff. Straffrihetsgrunn og tilregnelighet er ikke et aktuelt tema å drøfte her. Spørsmålet blir om skyldkravet er oppfylt.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Erling drepte ikke med hensikt. Det er nærmest like sikkert at han ikke hadde sannsynlighetsforsett. Det er heller ikke opplysninger som kan tyde på eventuelt forsett. Erling skal derfor frikjennes for drap.

Neste spørsmål er om Erling kan straffes for uaktsom forvoldelse av Pamelas død, jf. straffeloven § 281. Straffansvar etter denne bestemmelsen krever at Erling er å bebreide for ikke å ha forstått at noen kunne dø av den fisken han serverte.

Oppgaven tyder på at han så for seg en viss mulighet for at gjestene kunne bli matforgiftet, men han tenkte ikke tanken om at noen kunne dø. Det kan rettes bebreidelser mot ham for ikke å ha vært mer forsiktig når han oppdaget at fisken luktet, men det er å trekke bebreidelsene for langt å kreve at han burde forstått at maten kunne føre til dødsulykke. Jeg antar at Erling også må frikjennes for uaktsomt drap.

Det kan også vurderes om tiltalen kan reduseres til kroppskrenkelse eller uaktsom kroppsskade, jf. §§ 272 og 280, men også her svikter vilkåret om forsett. Uaktsom kroppskrenkelse er ikke straffbar.

5.2.11

Læreren har løsningsforslag.

5.2.12

Læreren har løsningsforslag.

5.2.13

Læreren har løsningsforslag.

5.2.14

Læreren har løsningsforslag.