TEST DEG SELV side 275

Litt forenklet kan vi si at forsett foreligger hvis du har gjort den straffbare handlingen med vitende og vilje, jf. § 21.

Hensiktsforsett foreligger når gjerningspersonen handler for å oppnå et bestemt resultat, jf. § 22 bokstav a. Den som skyter for å drepe, har til hensikt å ta livet av offeret. Han eller hun kan bli straffet for forsettlig drap, jf. § 275. Den som setter fyr på huset for at det skal brenne ned til grunnen, kan straffes for forsettlig skadeverk, jf. § 351. Det spiller ingen rolle at resultatet var lite sannsynlig. Det er nok at gjerningspersonens formål var å fullføre den straffbare handlingen slik den er beskrevet i loven.

Sannsynlighetsforsett foreligger når gjerningspersonen vet at handlingen nesten helt sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, jf. § 22 bokstav b. Mest sannsynlig betyr at utfallet er mer sannsynlig enn usannsynlig, altså mer enn 50 % sannsynlig. Hvis gjerningspersonen for eksempel plasserer en bombe i et fly for å drepe passasjeren A, og handlingen fører til at alle i flyet omkommer, har han eller hun hensiktsforsett i forhold til A, men sannsynlighetsforsett i forhold til alle de andre.

Eventuelt forsett (dolus eventualis) foreligger når du som lovbryter holder det for «mulig» at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, men velger å handle selv om det skulle være tilfellet, jf. § 22 bokstav c.

Du kjøper for eksempel ei gullklokke fra en privatperson og ser det som mulig at klokka er tyvegods.

Selv om det skulle være tyvegods, ville du valgt å kjøpe klokka likevel.

Uaktsomhet foreligger når følgende vilkår er oppfylt:

1. Handlingen må være i strid med vanlig forsvarlig opptreden. Gjerningspersonen blir derfor først sammenliknet med en objektiv norm for hva en kyndig og omtenksom person i samme situasjon ville gjort.
2. Gjerningspersonen må også kunne «bebreides» ut fra sine «personlige forutsetninger». Det kreves mer av den erfarne, den velutdannede og den kloke sammenliknet med den uerfarne, den uskolerte og den mindre begavede.

Straffeloven § 23 opererer med to grader av uaktsomhet: vanlig uaktsomhet der gjerningspersonen er å bebreide, og grov uaktsomhet der handlingen er svært klanderverdig og gjerningspersonen er sterkt å bebreide.

Ved bevisst uaktsomhet er gjerningspersonen klar over risikoen. Han eller hun tar en kalkulert risiko, for eksempel ved å kjøre bilen i 140 km/t for å rekke en ferge. Ved ubevisst uaktsomhet er risikoen ikke i gjerningspersonens tanker, selv om den burde vært der.

Andenæs (Alminnelig strafferett, 5. utgave, s. 244) uttrykker det slik: Den bevisste uaktsomhet viser mangel på hensynsfullhet, den ubevisste viser mangel på oppmerksomhet.

Den bevisste uaktsomhet er oftere enn den ubevisste å regne som grov uaktsomhet. Likevel kan en bevisst uaktsomhet være meget unnskyldelig, og den ubevisste kan i noen tilfeller være meget grov.

I begge tilfeller ser gjerningspersonen det som mulig at handlingen vil dekke gjerningsbeskrivelsen, for eksempel at noen kan bli drept av handlingen. Ved eventuelt forsett velger gjerningspersonen å handle selv om noen skulle bli drept. Ved bevisst uaktsomhet tar han eller hun sjansen på at det går bra og håper det beste, men ville ikke utført handlingen hvis det var sikkert at noen skulle bli drept.

Grensen mellom eventuelt forsett og bevisst uaktsomhet er ikke alltid så lett å trekke i praksis. Et meget berømt eksempel fra rettspraksis kan illustrere problemet: RT-1972-289 (Ekebergdommen). Gjerningspersonen skulle skremme en person ved å «snitte» ham med bilen i full fart. Det gikk galt. Gjerningspersonen ble frikjent for forsettlig drap (det forelå ikke eventuelt forsett), men ble dømt for uaktsomt drap. Gjerningspersonen tok en bevisst risiko ved å forstå at handlingen kunne drepe offeret. Det ble ikke bevist at han ville gjort det selv om offeret skulle blitt drept.

Hovedkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Dette kravet står ikke i det enkelte straffebud. Hvis skyldgraden avviker fra hovedkravet, for eksempel hvis det kreves en eller annen form for uaktsomhet, må dette stå i det enkelte straffebud.