Nettressurs for ny utgave av Rettslære (2021) finner du på https://rettslaere.fagbokforlaget.no!

Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Øvinger side 287–289

5.2.1

Mari kan straffes for underslag av kr 5 000 fra egen kasse. Ved å ta pengene har hun tilegnet seg en løsøregjenstand (penger) som hun besitter, men som tilhører postkontoret, jf. § 324 bokstav a. Det kan vurderes om underslaget er grovt i henhold til § 325 bokstav c. Som funksjonær med ansvar for egen kasse kan hun ha brutt den særlige tillit som følger av stillingen. Beløpet er imidlertid beskjedent, og det har ikke foregått over lang tid. Jeg tror derfor ikke at underslaget er grovt. Det foreligger ikke straffrihetsgrunn, og Mari var tilregnelig. Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Hun hadde også forsett om å skaffe seg uberettiget vinning. Skyldkravet er oppfylt.

Mari kan også straffes for tyveri av kr 5 000 fra Karis kasse. Ved å ta penger fra Karis besittelse har hun tilegnet seg en løsøregjenstand (penger) som tilhørte postkontoret, jf. § 321. Tyveriet er ikke grovt, jf. § 322. Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Hun hadde også forsett om å skaffe seg uberettiget vinning. Skyldkravet er oppfylt.

5.2.2

Tyveri etter § 321 forutsetter krenkelse av besittelse og eiendomsrett. Selv om det skilles mellom besittelse og ihendehavelse, har vi her med besittelse å gjøre. Besittelse krever et varig og selvstendig grunnlag. Siden Klara hadde en avtale om å låne jakka med seg hjem, har hun et selvstendig avtalerettslig grunnlag for besittelsen. Den er også tilstrekkelig varig idet hun kunne ha jakka til dagen etter. Klara hadde jakka i egen besittelse da hun eventuelt tilegnet seg den. Hun kan derfor ikke straffes for tyveri, men kanskje for underslag, jf. § 324.

Objektivt sett passer gjerningsbeskrivelsen i § 324 til det Klara gjorde dagen etter. I stedet for som avtalt å levere jakka tilbake dagen etter hvis hun ikke ville kjøpe den, tok hun den i bruk et par dager. Hun har derfor tilegnet seg en løsøregjenstand ved å ta den i bruk. Jakka var i Klaras besittelse da hun tilegnet seg den, og jakka tilhørte butikken. Det er i utgangspunktet hjemmel i § 324 for å straffe for underslag.

Det foreligger ikke straffrihetsgrunn, og Klara var tilregnelig. Spørsmålet om straff vil derfor avhenge av om kravet til skyld er oppfylt.

Skyldkravet er forsett, jf. § 21, jf. § 22. Klara må forsettlig ha tilegnet seg jakka, det vil si å gjøre jakka til sin egen. I dette tilfellet må hun ha hatt til hensikt å ta jakka i bruk som sin egen, i all framtid. Oppgavens opplysninger sier imidlertid at hun prøvde jakka i et par dager, og at hun ikke hadde hatt tid til å levere den tilbake ennå. Å ha jakka på prøve var selve hensikten med hjemlånsavtalen. Et par dagers prøvebruk er ikke nok til å konstatere tilegnelse ved å ta jakka i bruk. Oppgavens opplysninger om at hennes hensikt var tilbakelevering, må tas til etterretning som et faktum (noe annet ville være å spekulere i faktum). Kravet til forsettlig tilegnelse er ikke oppfylt.

Underslag krever også «forsett om en uberettiget vinning». Siden Klara skulle levere jakka tilbake, er heller ikke dette vilkåret oppfylt.

Konklusjonen blir at Klara skal frifinnes.

5.2.3

Jeg drøfter først spørsmålet om Peder kan straffes for tyveri, eventuelt for noe annet enn tyveri.

Gjerningsbeskrivelsen for tyveri er å ta en gjenstand som tilhører en annen, jf. § 321. Peder har tatt et par ski som var i forretningens besittelse og som tilhørte forretningen. Det er derfor hjemmel i § 321 for å straffe Peder.

Som straffrihetsgrunn kan Peder argumentere med lovlig selvtekt, jf. straffeloven § 19. Forretningen har rettsstridig brutt avtalen om å levere skiene innen en uke. Likevel er det ikke urimelig at Peder må vente på myndighetens bistand for å få skiene utlevert. Privat rettshåndhevelse i et tilfelle som dette kan ikke godtas. Peders selvtekt var derfor ikke lovlig og fritar ham ikke for straff.

Kravet om tilregnelighet er ikke tema her. Spørsmålet er om skyldkravet er oppfylt.

Det kreves forsett, jf. § 21, jf. § 22. Peder har forsettlig tilegnet seg et par ski som han visste var i forretningens besittelse og tilhørte den. Så langt er forsettskravet oppfylt. Peder må også ha hatt forsett om en uberettiget vinning. Dette vilkåret er ikke oppfylt. Peder hadde forsett om en berettiget vinning. Han tok noe han hadde krav på, derfor skal han frikjennes for tiltalen om tyveri.

Det kan argumenteres med at Peder hadde forsett om uberettiget vinning fordi han hadde forsett om ikke å betale mer enn 75 % av den avtalte prisen. Han mente imidlertid at han hadde krav på prisavslaget som erstatning eller oppreisning for bryderiet. Derfor er kravet til forsett heller ikke oppfylt på dette grunnlaget.

Peder kan imidlertid straffes for brudd på straffeloven § 345 ved at han urettmessig satte seg i besittelse av en løsøregjenstand.

Jeg går nå over til å drøfte Peders krav på erstatning (25 % av kjøpesummen). Det dreier seg om krav på erstatning på grunn av forsinket levering. Et slikt krav skal drøftes på grunnlag av forbrukerkjøpsloven § 24. Det er neppe grunnlag for et så stort krav siden denne bestemmelsen bare gir Peder et krav på erstatning for det økonomiske tapet han har hatt som følge av forsinkelsen. Jeg drøfter dette ikke nærmere, fordi dette rettsområdet hører hjemme i læreplanen for Rettslære 2.

5.2.4

Læreren har løsningsforslag.

5.2.5

Læreren har løsningsforslag.

5.2.6

Læreren har løsningsforslag.