2.3.1

Pers underholdsplikt følger av ekteskapsloven § 38. Bestemmelsen pålegger ektefellene et felles ansvar for å dekke familiens fellesbehov, med penger eller arbeid. I tillegg bestemmes det at ektefellene sammen også har ansvar for hver ektefelles særbehov. Det innebærer at både Per og Turid har ansvar for å dekke Turids særbehov. Siden det bare er Per som har inntekter, må Turid bidra med arbeid i hjemmet og således gjøre det mulig for Per å dekke utgiftene til Turids særbehov.

Særlige behov for den enkelte ektefelle omfatter blant annet utgifter til klær og sko, transport, lege og tannlege. Du må som ektefelle først bruke egne midler til eget underhold. Bare når disse ikke er tilstrekkelige, kan han eller hun i rimelig utstrekning kreve penger av ektefellen til dekning av særbehovet, jf. § 38(2). «I rimelig utstrekning» innebærer at han eller hun ikke kan kreve penger for å dekke dyre og unødvendige luksusbehov.

Hva som er rimelig, skal tolkes i lys av familiens økonomi. Det kan kreves mer i rike enn i fattige familier.

Hvis en ektefelle har stiftet gjeld for å dekke sitt særbehov, oppstår spørsmålet om vedkommende kan kreve at den andre betaler gjelden. I slike tilfeller gjelder ekteskapsloven § 40. Den som stifter gjeld uten å kunne betjene denne selv, kan kreve at ektefellen tar medansvar for låneavtalen hvis avtalen er vanlig og det er kjøpt varer eller tjenester som skal dekke ektefellens nødvendige behov. Det er her viktig å se forskjellen mellom § 38 og § 40. Selv om en ektefelle er forpliktet til å gi den andre penger som skal brukes til å dekke ektefellens særlige behov, blir han eller hun bare medansvarlig for gjeld som skal dekke nødvendige behov. Forskjellen ligger i betegnelsen «særlig» og «nødvendig». Det antas at særlige behov omfatter mer enn nødvendige behov.

Vi kan illustrere med et par dommer. I RG-1979-861 Tannlegedommen var en ektefelle forpliktet til å dekke den andres tannlegeregning. Det kan antas at tannbehandling både var et særlig behov etter § 38 og et nødvendig behov etter § 40.

I den danske Hattedommen UFR-1932-593 ble en ektefelle frifunnet fra en påstått forpliktelse til å dekke den andres behov for 27 hatter og 4 luer. Antakelig kan vi si at dette ikke var et nødvendig behov som påførte den andre ektefellen medansvar for gjelden. Likevel kunne hustruen krevd at mannen stilte penger til disposisjon på forhånd, slik at hun kunne dekke sitt særlige behov for hodeplagg.

Den danske Hattedommen er gammel og gir nok uttrykk for et foreldet syn på kjønnsrollene i et ekteskap. Likevel er dommen egnet til å illustrere forholdet mellom § 38 og § 40.

2.3.2

Spørsmålet er om Vilde har plikt til å stille penger til disposisjon for Martin slik at han kan dekke utgifter til å dekke sine særlige behov, jf. ekteskapsloven § 38.

Martin hevder at han har krav på halvparten av Vildes inntekter. Han får ikke medhold i et slikt krav. Ekteskapsloven § 38(2) bestemmer at en ektefelle kan kreve penger av den andre for å dekke utgifter som nevnt i første ledd, det vil si utgifter til å dekke felles hushold og andre fellesbehov, oppfostring av barna og ektefellens særlige behov. Hvis Vilde ikke selv sørger for å dekke fellesbehovet, må hun stille penger til disposisjon for Martin for dette og for hans særbehov. Inntekter utover det som dekker disse behovene, kan Vilde beholde for seg selv. Det følger blant annet av hovedregelen om rådighet, jf. § 31.

I familier med lave inntekter kan den andelen av inntektene som kan kreves stilt til den andres disposisjon, overskride halvparten og av og til nærme seg 100 % hvis det er snakk om svært lave inntekter. I Martins og Vildes tilfelle er det opplyst at Vilde har meget høye inntekter. Hvis Vilde stiller tilstrekkelige midler til disposisjon for Martin, kan hun ha mye mer enn halvparten igjen til seg selv.