Nettressurs for ny utgave av Rettslære (2021) finner du på https://rettslaere.fagbokforlaget.no!

Ta kontakt med digital@fagbokforlaget.no for å få tilgang til denne ressursen

Eller logg inn

Øvinger side 63–66

2.1.13

  1. Spørsmålet er om kjøpsavtalen mellom Truls og Anne er ugyldig på grunn av umyndighet, jf. vergemålsloven §§ 8, 9 og 12.

    Truls er mindreårig, jf. § 8, og kan som hovedregel ikke foreta rettslige handlinger med mindre annet er særlig bestemt, jf. § 9. Spørsmålet blir om unntaksregelen i vergemålsloven § 12 kan brukes i dette tilfellet. Etter denne bestemmelsen kan Truls som mindreårig råde over midler som han har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år. Truls har brukt kr 6 000 som han har tjent selv, men siden den avtalte kjøpesummen er kr 7 000, har han også rådet over midler som han ennå ikke har tjent. Avtalen innebærer en forpliktelse til å betale kr 1 000 i framtiden, og det er det ikke rettslig grunnlag for i § 12. Råderetten etter § 12 omfatter bare penger som Truls har tjent, ikke midler som han vil tjene i framtiden. Det kan derfor konstateres at Truls har foretatt en rettslig handling i strid med § 9. Det fører til at hele avtalen blir ugyldig.

  2. Avtalen er ugyldig og skal omgjøres etter § 15. Truls og Anne skal levere tilbake det de har mottatt fra hverandre. Anne skal tilbakebetale kr 6 000, og Truls skal i utgangspunktet tilbakelevere kanoen. Den har imidlertid blitt stjålet. Truls får derfor et erstatningsansvar på verdien av det han mottok, kr 7 000, jf. § 15(1) andre setning. Erstatningsansvaret skal likevel begrenses til det som kanoen har kommet Truls til nytte. Kanoen ble stjålet ti dager etter at den ble mottatt, og det er ikke opplyst noe om at Truls tok den i bruk i løpet av denne perioden. Det antas derfor at Truls ikke har hatt noen nytte av kanoen, og da kan erstatningsansvaret settes ned til kr 0.

    Truls kan få erstatningsansvar på grunnlag av skadeserstatningsloven av 1969 § 1-1, for eksempel hvis tyveriet ble gjort mulig på grunn av manglende omsorg for tingen mens den var i hans besittelse. Siden erstatningsrett ikke er en del av læreplanen i Rettslære 1, drøftes dette ikke nærmere.

    Konklusjonen blir at Truls får kr 6 000 tilbakebetalt fra Anne, uten at hun får kanoen tilbake av Truls.

2.1.14

Spørsmålet er om kjøpsavtalen mellom Eva og naboen er ugyldig på grunn av umyndighet, jf. vergemålsloven §§ 8, 9 og 12.

Eva er mindreårig, jf. § 8, og kan som hovedregel ikke foreta rettslige handlinger med mindre annet er særlig bestemt, jf. § 9. Spørsmålet blir om unntaksregelen i vergemålsloven § 12 kan brukes i dette tilfellet. Etter denne bestemmelsen kan Eva som mindreårig råde over midler som hun har tjent ved eget arbeid etter fylte 15 år. Honoraret på kr 10 000 for å ha deltatt i en film må kunne karakteriseres som penger tjent ved eget arbeid. Problemet er at pengene ble tjent mens hun var sju år gammel, mens vergemålsloven § 12 krever at midlene skal være tjent etter fylte 15 år. Eva har derfor ikke råderett over filmpengene på dette grunnlaget.

Det er opplyst at pengene ble satt i banken, og at Eva tok ut kr 2 000. Det er ikke opplyst i oppgaven at kontoen er stilt til Evas frie rådighet, jf. 12 andre alternativ. Vi vet derfor ikke om Eva fikk ut pengene ved en feiltakelse fra bankens side, eller om vergene hadde gitt samtykke til at hun kunne disponere pengene på kontoen. Vergen har etter vergemålsloven § 36 adgang til å forvalte mindre beløp av den mindreåriges finansformue (2G = ca. 180 000 kroner) og kan stille midler til den mindreåriges frie disposisjon.

Uten holdepunkter for at Eva kunne disponere bankkontoen med filmpengene, antas det at hovedregelen gjelder. Etter § 9 har hun brukt penger som hun ikke hadde rett til å disponere. Utgangspunktet er derfor at mopedkjøpet er ugyldig.

Avtalen kan likevel opprettholdes i henhold til § 14 (legitimasjonsregelen). Eva disponerte over kontanter som hun hadde i sin besittelse, og da kan naboen gjøre avtalen gjeldende til tross for Evas manglende rett til å råde over pengene. Det forutsetter at naboen var i aktsom god tro med hensyn til Evas disposisjonsrett. Evas alder (17 år og nesten myndig) og det beskjedne beløpet tilsier at naboen var i tilstrekkelig god tro. Avtalen kan derfor opprettholdes som bindende.

2.1.15

Spørsmålet er om kjøpsavtalen mellom Tove Vik og sportsforretningen er ugyldig på grunn av umyndighet, jf. vergemålsloven §§ 8, 9 og 12.

Tove er 17 år og derfor mindreårig, jf. § 8. Hun kan av den grunn ikke foreta rettslige handlinger med mindre annet er særlig bestemt, jf. § 9. Spørsmålet blir om unntaksregelen i vergemålsloven § 12 kan brukes i dette tilfellet. Etter denne bestemmelsen kan Tove som mindreårig råde over midler som hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år. Spørsmålet er derfor om premien på kr 1 500 for største fisk skal regnes som en tilfeldig gevinst eller penger som er tjent ved eget arbeid eller virksomhet. Vergemålsloven § 12 bygger på et arbeidsprinsipp for å kunne avgrense mot tilfeldige inntekter som lottogevinster eller liknende. Tove fisket hele dagen, og som lønn for dette strevet fikk hun premie for flest fisk og dessuten kr 1 500 for den største fisken. Beløpet står i rimelig forhold til Toves arbeidsinnsats. Det antas derfor at hun kan disponere pengene fritt i henhold til § 12.

Selv om pengene anses som tilfeldig gevinst (subsidiær drøftelse), med den følge at Tove ikke har råderett over pengene (hovedregelen, § 9), blir avtalen likevel bindende for Tove etter vergemålsloven § 14. Hun brukte penger som hun hadde i sin besittelse, og sportsforretningen var i god tro. Det styrker vurderingen av «god tro» at sportsforretningen var til stede under fiskekonkurransen og derfor kunne gå ut fra at Tove brukte penger som hun hadde tjent selv på fiskekonkurransen.

Atter subsidiært, det vil si hvis vi forutsetter at Tove ikke hadde rett til å disponere over pengene, og at § 14 heller ikke kommer til anvendelse, skal det skje et oppgjør i henhold til § 15. Forretningen skal betale kjøpesummen tilbake, og Tove skal levere fiskestangen tilbake. Siden stangen ikke kan leveres tilbake i samme stand som den ble mottatt, skal verditapet erstattes. Oppgaven beskriver fiskestanga som «nærmest ødelagt». Tove skal likevel ikke erstatte verdien utover det som er kommet henne til nytte. Siden hun ikke har hatt noen nytte av tingen, blir det ingenting å erstatte.

Konklusjonen blir at Tove skal ha kr 1 500 tilbakebetalt mot å levere den ødelagte fiskestanga tilbake.

2.1.16

Det første spørsmålet er om Aud hadde rett til å råde over kr 2 500, som var en del av fødselsdagsgaven.

Aud er 15 år og derfor mindreårig, jf. § 8. Hun kan av den grunn ikke foreta rettslige handlinger med mindre annet er særlig bestemt, jf. § 9. Spørsmålet blir om unntaksregelen i vergemålsloven § 12 kan brukes på dette tilfellet. Bestemmelsen gir mindreårige rett til å disponere over egne midler i to tilfeller. Første handlingsalternativ gjelder midler tjent etter fylte 15 år ved eget arbeid eller virksomhet, mens det andre alternativet gjelder midler som vergen eller andre har latt den mindreårige få til fri rådighet. Aud har ikke tjent gaven. Spørsmålet er derfor om gaven er gitt til fri rådighet.

Lovens utgangspunkt er at gaver ikke er stilt til fri rådighet med mindre det er holdepunkter for det motsatte. Oppgaven gir ingen slike holdepunkter. Det legges derfor til grunn at Aud ikke hadde rett til å bruke pengene uten vergenes samtykke.

Aud brukte penger som hun hadde i sin besittelse. Det fører til at § 14 (legitimasjonsregelen) kan brukes. Avtalen blir bindende for Aud til tross for hennes manglende rett til å råde over pengene, forutsatt at forretningen ikke visste at Aud manglet råderett, eller ikke var så aktsom som de burde vært etter forholdene.

Aud er bare 15 år. Forretningen hevder at de trodde Aud var myndig, men spørsmålet er om de burde forstått at hun var mindreårig. Det avgjørende er om forretningen kan bebreides for ikke å ha bedt om legitimasjon av alder eller fullmakt fra vergene.

Det nokså beskjedne beløpet, kr 2 500, taler for at kravet om god tro er oppfylt. Det er ikke uvanlig at ungdom på Auds alder har så mye penger i sin besittelse.

Konklusjonen blir derfor at kjøpet er bindende på grunnlag av § 14.

Forretningen har anført at de uansett ikke vil omgjøre kjøpet fordi høyttalerne var tatt i bruk og at originalemballasjen var ødelagt. Dette er et subsidiært spørsmål som blir aktuelt hvis kjøpet ikke er bindende for Aud i henhold til § 14. Da skal tingen leveres tilbake mot tilbakebetaling av kjøpesummen, jf. § 15.

Hvis tilbakelevering i samme stand og mengde ikke lar seg gjøre, skal Aud erstatte verditapet. Forretningen har anført to grunner for verditapet, at høyttalerne var tatt i bruk, og at emballasjen var ødelagt.

Auds erstatningsansvar etter § 15 er avgrenset til den nytte hun har hatt av tingen. Hun har brukt høyttalerne og har derfor hatt nytte av dem. Hun må derfor finne seg i at det blir gjort bruksfradrag i det beløpet som skal tilbakebetales. Fradraget kan settes skjønnsmessig til leieverdien av høyttalerne, jf. prinsippet i RG-1973-343, dommen om Ben Slipers bruktbil.

Verditap på grunn av ødelagt emballasje skal ikke erstattes. Det følger av at Auds erstatningsansvar skal avgrenses til verditap som har ført til nytte for henne. Fjerning av emballasje har ikke ført til noen nytte for Aud.

Konklusjonen blir at Aud har krav på kjøpesummen minus et skjønnsmessig bruksfradrag mot å tilbakelevere høyttalerne.

2.1.17

Læreren har løsningsforslag.

2.1.18

Læreren har løsningsforslag.

2.1.19

Læreren har løsningsforslag.

2.1.20

Læreren har løsningsforslag.