TEST DEG SELV side 361

Rettsreglene kjennetegnes ved at de er vedtatt av offentlige organer. Myndighetene kan straffe eller utøve makt for å få folk til å følge lovene og de beslutningene som domstolene treffer med hjemmel i lovene. Den som bryter en rettsregel, kan straffes med bot eller fengsel hvis det er bestemt at lovbruddet kan føre til straff. Selv om noen lovbrudd ikke er straffbare, kan de føre til erstatningsansvar.

Andre regler i samfunnet, som ikke er rettsregler, kjennetegnes ved at de ikke er vedtatt av noe offentlig organ. Brudd på disse reglene kan ikke påføre deg straff eller erstatningsansvar der myndighetenes makt kan brukes til gjennomføringen. Som eksempel kan vi bruke en regel fra Birkebeinerrennets reglement:
Alle deltakere må bære sekk som skal veie minst 3,5 kg under hele rennet. Deltakere som ved målgang ikke har sekk som veier 3,5 kg eller mer, kan diskvalifiseres eller få tillegg i tid.

Dette er en regel, men ingen rettsregel. Du risikerer verken straff eller erstatningsansvar ved å bryte den.

Kampen om knappe ressurser påvirker rettsreglene. Å forurense drikkevannet kan være en mer alvorlig forbrytelse i et ørkensamfunn der vann er en begrenset ressurs, enn tilsvarende forbrytelse er i Norge. Tyveri av hest var en alvorlig forbrytelse på 1800-tallet da hesten spilte en mye større rolle i samfunnet enn den gjør i dag. Dødsstraff for hestetyver var vanlig i «Det ville vesten», skal vi tro westernfilmene.

Hjemlige eksempler på at samfunnsforhold påvirker lovene, kan hentes fra ekteskapsloven som nå tillater ekteskap mellom personer av samme kjønn. Samfunnets syn på homofile og lesbiske personer har endret seg vesentlig. Disse holdningsendringene førte til en ekteskapslov som fra 1. januar 2009 likestilte ekteskap mellom personer av samme og motsatt kjønn.

Ættesamfunnets rettsregler dreier seg i første rekke om regler som beskytter stammen mot ytre fiender, og som bevarer næringsgrunnlaget. Ættesamfunnet utviklet derfor regler om forræderi, feighet i krig, plikt til militærtjeneste, osv. Et drap som ble begått innenfor en ætt, hadde verken høvdingen eller eldsterådet noe med. Det var en intern sak innenfor ætten å straffe gjerningsmannen. Hvis derimot et drap ble begått mot en person i en annen ætt, var det en trussel mot den indre ro og orden i stammen. Det utviklet seg derfor en tradisjon med blodhevn (feider).

Rettssubjekt er den person eller gruppe av personer som har rettigheter eller forpliktelser, for eksempel eiendomsrett til bolig og andre eiendeler og ansvar for gjeld. I ættesamfunnet var det ætten og ikke det enkelte individ som var rettssubjekt.

I bystatenes nære og fast organiserte samarbeid mellom innbyggerne fikk ættefellesskapet en stadig mer underordnet rolle. I stedet oppsto storfamilien som sosial primærgruppe. Her ble grunnlaget lagt for at individet og ikke ætten var rettssubjekt.

Naturretten er en idélære som kan spores tilbake til antikkens Hellas. Naturrettsteoretikerne mente at det fantes uforanderlige og evige regler som gjaldt alle mennesker. Det var for eksempel naturens orden at alle mennesker var født frie og like, og da måtte det være likhet for loven. Retten til livet innebar streng straff for den som berøvet noen livet.

På 1600-tallet ble disse tankene vekket til live igjen. Det fikk stor betydning for rettsutviklingen i den vestlige verden.

På statsrettens område utviklet naturrettstenkerne ideer om maktfordeling, tanker som ga opphav til vår egen grunnlov der statsmakten blir delt inn i en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Naturretten la også grunnlaget for utviklingen av lover og konvensjoner om menneskerettigheter. Den fikk også betydning på familierettens område. Ekteskap ble sett på som en avtale mellom to selvstendige og frie personer. Når ekteskapet kunne stiftes ved avtale, kunne det også oppløses ved avtale. Dette var et brudd med kirkens rett som så ekteskapet som en hellig handling som ikke kunne oppløses.

Strafferetten ble humanisert. Naturrettstenkerne rettet rasende kritikk mot den torturen som preget strafferetten. Etter hvert beveget strafferetten seg vekk fra prinsippet om hevn og gjengjeldelse. Forbedringstanken slo stadig mer igjennom. Trusselen om straff skulle virke avskrekkende på andre lovbrytere (allmennprevensjon) og på lovbryteren (individualprevensjon). Det var naturrettstenkerne som ga mange land støtet til å oppheve dødsstraffen.